Innspill til Frivillighetsmeldingen

Publisert   | Sist oppdatert 

Følgende innspill er sendt fra Frivillighet Norge i anledning Frivillighetsmeldingen.

Det kongelige Kultur- og kirkedepartement                                       13.12.2006

AD STORTINGSMELDINGEN OM FRIVILLIGHET

Vi viser til våre brev av 5. september og 25. oktober 2006 med innspill til Frivillighetsmeldingen, og til møter og oversender herved ytterligere innspill i anledning regjeringens Stortingsmelding om frivillighet. Vi har delt vårt innspill inn i følgende punkter

  1. Rammebetingelsene for frivillighetens inntektsskapende arbeid
  2. Forenkling
  3. Inkludering av innvandrerorganisasjoner
  4. Frivillighetssentraler som frivillighetspolitisk virkemiddel
  5. Arbeidsgiveravgift

Det understrekes at temaene er ikke er behandlet i prioritert rekkefølge.

1. RAMMEBETINGELSENE FOR DE FRIVILLIGE ORGANISASJONENES INNTEKTSKAPENDE ARBEID. 

Frivillige organisasjoner har i alt 8,4 millioner medlemmer og om lag halvparten av befolkningen i Norge er engasjert i frivillig arbeid, tilsvarende 115 000 årsverk . Sett under ett mottar frivilligheten 35% av inntektene i form av offentlige tilskudd. 9% av inntektene er gaver mens de resterende 56% av inntektene kommer inn gjennom medlemsavgifter og salg . Frivillige virksomheter forvalter også til sammen 40 milliarder kr. eller 3,7 % av BNP .

Gjennom frivilligheten skapes forståelse og toleranse i mennskers møte med hverandre, og det er her samfunnets kulturelle grunnlag blir lagt. Frivillige virksomheter er pionerer som setter i gang der andre venter. De samler inn store beløp til samfunnsnyttige formål og bidrar til å løse viktige oppgaver. Både nasjonalt og internasjonalt står frivillige virksomheter for aktiviteter som uten frivillig bidrag ville hatt en høyere pris og vært fattigere i innhold. Et levende samfunn trenger en vital frivillig sektor med arenaer for mennsker som vil bruke egen tid og egne ressurser til å skape et bedre liv for seg selv og andre, uten tanke på fortjeneste. For å ta vare på disse verdiene må myndighetene legge til rette for at frivilligheten kan få utvikle seg på egne vilkår styrt av frivilligheten selv. Det betyr blant annet at myndighetene må sørge for at frivilligheten opprettholder mulighetene til fortsatt betydelig grad av egenfinansiering.

1.1. Behov for en helhetlig tilnærming til rammebetingelsene for frivillighetens inntektsskapende virksomhet 

Frivillige virksomheters innteksskapende virksomhet påvirkes av mange offentlige regelverk som for eksempel:

  • Markedsføringslovgivningen
  • Personvernlovgivningen
  • Merverdiavgiftslovningen
  • Lovgivningen om lotteri og spill
  • Arveavgiftsloven
  • Skattelovgivningen

Frivillighetens inntektsskapende virksomhet påvirkes også i stor grad av for eksempel av beslutninger i Posten Norge og Norsk Tipping, som staten eier. 

Det er også på trappene en lov om frivillighetsregister og lov om registrerte innsamlingsaksjoner, som regjeringen bebuder skal legges fram for Stortinget i løpet av 2007, og som vil få stor betydning for frivillighetens inntektsskapende virksomhet. For ordens skyld nevnes også at markedsførings-loven er under revisjon.

Frivillighet Norge forventer at Stortingsmeldingen om frivillighet behandler rammebetingelsene for for frivillighetens inntektsskapende virksomhet i et helhetlig persektiv, med sikte på skape best mulig rammebetingelser for økt aktivitet og kvalitet i frivillig sektor i framtiden. 

1.2. Frivilligheten har behov for dialog med publikum og effektive innsamlingsteknikker

For å skaffe inntekter må frivilligheten ha mulighet til dialog med publikum og til bruk av effektive innsamlingsteknikker. De senere årene har det skjedd endringer som har ført til at frivillighetens innsamlingsaktivetet er blitt dyrere og/eller vanskeligere å gjennomføre. En del av endringene er særlig problematiske for små og nyetablerte virksomheter, mens andre rammer de store. Det er derfor viktig at myndighetene ikke gjør endringer som får betydning for frivillighetens muligheter til å skaffe seg inntekter, uten å ha lyttet til frivilligheten i forkant.

1.2.1. Markedsføringslovgivningen

Et av de viktigste kjennetegn ved frivillig sektor er at virksomhetene ikke har økonomisk formål, men drives på ”non-profit” basis. Dette skiller frivillig sektor vesentlig fra de private næringsdrivende som arbeider for å gi eierene økonomisk overskudd. Denne forskjellen må reflekteres i markedsføringsloven og annen forbrukervernlovgivning.

Forbudet mot kjøpsutløsende donasjoner må oppheves

Norge og Island er alene i Europa om å ha forbud mot at deler av et salg skal kunne doneres ulike formål, og at dette brukes som ledd i markedsføringen av et produkt. Frivillighet Norge går inn for at forbudet oppheves samtidig som det lovfestes informasjonskrav som følger:

  • Produktet må merkes med formål.
  • Produktet må merkes med størrelsen på beløpet som går til formålet pr. solgte enhet.
  • Pengestrømmen må godkjennes av revisor.

Telefonmarkedsføring

Telefonen er svært viktig som kommunikasjonskanal i dialogen mellom frivilligheten og dens registrerte støttespillere. Telefonhenvendelser er både en viktig kilde til å skaffe nye medlemmer og nye givere, og blant de viktigste inntektskildene for mange frivillige organisasjoner. I henhold til gjeldende regelverk kan publikum reservere seg også mot henvendelser fra humanitære og ideelle virksomheter. I forbindelse med revisjonen av markedsføringsloven foreslår Staten å innføre krav om forhåndssamtykke før frivilligheten kan appellere til publikum om å gjøre en frivillig innsats. En slik løsning vil svekke oppslutningen om frivilligheten betydelig. Frivillighet Norge mener at gjeldende reservasjonsordning må evalueres før det trekkes konklusjoner vedrørende evt. behov for regelendringer.

1.2.2. Økning i portotakstene

De frivillige virksomhetene har tradisjonelt brukt blader, brosjyrer og brev for å nå ut til egne medlemmer og det generelle publikum med informasjon, og for å skape oppslutning om saker. I henhold til en konsekvensanalyse gjennomført av Statens Medieforvaltning i 2004, økte portotaksten for publikasjoner uten pressestøtte med 67% i perioden 2003 – 2006! Denne økningen begrenser en viktig kommunikasjonskanal for mange organisasjoner. For noen innebærer det at kanalen er stengt.

Mange frivillige virksomheter har også tradisjonelt brukt brevutsendelser som ledd i sin innsamlingsaktivitet. Portotakstene fører derfor også til å redusere inntektsmulighetene for mange organisasjoner. 

1.2.3. Lotteri og spill

I desember 2003 sendte Kulturdepartementet ut høringsbrev med utkast til endringer av lotteriloven. Dette var ment å gjelde for nye lotterikonsepter. Høringen ble gjennomført, og en rekke frivillige organisasjoner kom med sine kommentarer. Saken er siden ikke fulgt opp av departementet.

Frivillighet Norge synes det er uheldig at saken har stått helt stille i så mange år. Det har ført til stans i utviklingen av nye ikke-avhengighetsskapende lotterikonsepter.

Siden 2003 har det utviklet seg en rekke nye interaktive og avhengighetsskapende spill. Stansen i arbeidet med utvikling av et regelverk nye lotterikonsepter, har gjort det vanskeligere for de frivillige virksomhetene å satse på nye inntektskilder, og dessuten overlatt en unødvendig stor del av markedet til spillkonsepter som mange finner uheldige. Frivillighet Norge ber derfor om at arbeidet med revidering av Lotteriloven gis prioritet slik at de frivillige virksomhetene kan få anledning til å utvikle nye lotterikonsepter for ikke-avhengighetsskapende spill.

1.2.4. Ordningen med skattefradrag for pengegaver til frivillige organisasjoner

Rundt 60 % av frivillige virksomheter er godkjent for fradrag for pengegaver jfr. skatteloven § 6-50. De store brukergruppene er internasjonale organisasjoner, interesseorganisasjoner og tros- og livssynsorganisasjoner. Når det gjelder skatteprovenyet, dvs. fradraget, viser tall fra Skattedirektoratet at givere totalt fikk 405 millioner kroner tilbake på skatten i 2005 gjennom denne ordningen.

Skattefradragsordningen fungerer godt for de frivillige virksomhetene som deltar i den. I følge en undersøkelse blant Frivillighet Norges medlemsorganisasjoner som deltar i ordningen, økte pengegavene med 30% og antallet givere med 8% da beløpsgrensen økte fra 6.000 til 12.000 kroner i 2005. Dette skyldes nok ikke utelukkende beløpsgrensen, men økningen har hatt en betydelig effekt. Komparative dybdeundersøkelser i SOS-barnebyer viser blant annet at det er en sammenheng mellom gavefradraget og hva folk gir.

Gjennomsnittsgiveren gir imidlertid i underkant av 2.000 kroner i året. Det er sannsynligvis få privatpersoner som gir mer enn 12.000 kroner i året. En økning av beløpsgrensen vil derfor i første rekke motivere næringslivet til å yte større bidrag. Frivillighet Norge vil derfor utrykkelig anbefale at ordningen videreføres. 

2. BEHOV FOR FORENKLING

Samarbeid og partnerskapsavtaler mellom frivilligheten og det offentlige på sentralt og lokalt plan gir verdifulle samfunnsnyttige resultater både i og utenfor rikets grenser. Frivillighet Norge ser absolutt nødvendigheten av at slikt samarbeid er formelt og at det føres kontroll med bruk av offentlige midler. Samtidig ser Frivillighet Norge at frivilligheten har behov for forutsigbarhet for best mulig resultater, og for å holde administrasjonskostnadene på et absolutt minimum. Med kostnader i denne sammenheng menes ikke bare penger, men også frivilliges tidsbruk. En forenkling av søknads- rapporterings- og registreringsrutiner vil frigjøre ressurser som i stedet kan brukes på formålet, og dermed gi mer og bedre frivillighet.

2.1. Kartlegging og behov for utredning

Frivillighet Norge har gjort en enkel kartlegging av de frivillige virksomhetenes arbeidsbelastning som følge av kontakt med, og pålegg fra, det offentlige. 34 av våre medlemmer har svart på et enkelt spørreskjema om omfanget av slik kontakt. Noen utvalgte virksomheter er deretter fulgt opp med grundigere samtaler for å identifisere forbedringspunkter.

Kartleggingen viser at 10,76 % av de betalte årsverkene i de virksomhetene som har svart, går med til arbeid som følge av kontakt med og pålegg fra det offentlige. Det er imidlertid stor variasjon. Enkelte bruker så mye som 30 % av årsverkene på slik kontakt.

Vi understreker videre at vår kartlegging ikke er en vitenskapelig undersøkelse. En svakhet ved undersøkelsen er at den er besvart av sentralleddene i virksomhetene, med utgangspunkt i den hverdagen de opplever. Vi har ingen svar fra lokallag i de store frivillige virksomhetene, eller lokalt basert frivillighet. Uten å kunne tallfeste det oppgir imidlertid virksomhetene at mange frivillige medlemmer og støttespillere bruker mye tid på oppgaver generert av kontakt med, og pålegg fra det offentlige, i lokale lag og foreninger. Våre medlemmer opplyser også at det er vanskelig å motivere frivillige til å påta seg disse oppgavene fordi de opplever dem som fjernt fra formålet med den frivillige virksomheten.

Mye tyder også på at sentralleddene i de frivillige virksomhetene har tolket våre spørsmål noe ulikt.

Konklusjonen er at det må gjøres kvantitative og kvalitative undersøkelser og analyser dersom vi skal få hele bildet av arbeidsbelastningen frivilligheten har som følge av kontakt med, og pålegg fra det offentlige, og følgelig det beste utgangspunktet for å foreslå forenklinger.

Frivillighet Norge ber departementet iverksette en mer omfattende undersøkelse i forbindelse med stortingsmeldingen. Frivillighet Norge vil i tilfelle kunne bistå med å legge til rette for kontakt med et representativt utvalg frivillige virksomheter, og med informasjon på et overordnet nivå.

2.2. Innholdet i kontakt med det offentlige

Variasjonen i innholdet i frivillighetens kontakt med det offentlige er stor. I vår kartlegging skiller noen typer kontakt seg imidlertid klarere ut og bør derfor vies mer oppmerksomhet:

  1. Direkte tilskuddsordninger, slik som barne- og ungdomsorganisasjonenes tilskudd fra BLD, bistandsorganisasjonenes tilskudd fra UD og NORAD, og en rekke prosjektstøtteordninger fra ulike hold.
  2. Kontakt på individ- og systemnivå i kommunene
  3. Tjenestemomskompensasjonsordningen
  4. Enhetsregisteret
2.2.1. Direkte tilskuddsordninger

Generelt på dette punktet ber Frivillighet Norge om at det blir satt fortgang i arbeidet med å tildele en større del av tilskuddsmidlene i form av frie midler, slik Soria Moria-erklæringen forutsetter. Omleggingen må skje på en slik måte at frivilligheten får større frihet til å disponere midlene til egne prioriterte formål, og slik at arbeidet med søknad og rapportering blir enklere og mindre byråkratisk.

Det er vanskelig å dokumentere fullt ut det ekstraarbeidet frivilligheten pålegges i forbindelse med direkte tilskuddsordninger. Dels dreier dette seg om rigide og stadig endrede krav til rapportering (spesielt for barne- og ungdomsorganisasjonene), dels dreier det seg om at frivillige virksomheter tvinges til å rette aktiviteter inn på en slik måte at de kan utløse prosjektmidler , og dels handler det om det betydelige arbeidet som går med til å planlegge prosjekter som det aldri blir noe av fordi de ikke får tildelt støtte.

Frivillighet Norgs kartlegging viser at oppgaver som følge av de direkte støtteordningene i snitt beslaglegger 76% av den totale tiden frivillige virksomheter bruker på oppgaver generert av kontakt med, og pålegg fra, det offentlige. Det er de frivillige virksomhetene som mottar støtte til bistands-virksomhet som bruker mest tid.

Svarene viser også at det er bistandsmidlene fra UD som tilstås i form av prosjektmidler, som krever mest administrasjon. De frivillige virksomhetene bruker tre ganger så mye tid på innfri kravene til rapportering osv. fra UD, som de bruker på bistandsmidlene fra NORAD. Frivillighet Norge foreslår at mulighetene for en samordning av støtteordningene blir vurdert for å lette virksomhetenes arbeidbyrde.

2.2.2. Kommunal frivillighetspolitikk

Vedrørende kontakt med det kommunale nivået synes det som om hovedproblemet er mangel på koordinering, rutiner og informasjonsflyt internt i flere kommuner. Vi opplever en gryende debatt om frivillighet på det kommunale nivået. Mange kommuner har imidlertid fortsatt lang vei å gå. Mangelen på en samlet frivillighetspolitikk i kommunen og manglende forståelse for hvilken rolle frivillige virksomheter kan og bør spille i kommunen, bidrar noen steder til økt arbeid lokalt i organisasjonene.

Frivillighet Norge har følgende innspill til forbedringer som kan lette arbeidsmengden for frivilligheten i samarbeidet med kommunene:

  • Lokal frivillighetspolitikk: Kommunene bør ha en frivillighetspolitikk og kommunens relasjon til den lokale frivilligheten må forankres i denne politikken. Lokal frivillighet må inkluderes i arbeidet med å utvilke en slik politikk.
  • Kontaktperson: Frivillige virksomheter bør ha én kontaktperson å forholde seg til. Denne personen bør ha en koordinerende og kommunikativ rolle internt i kommuneadministrasjon-en og en veiledende rolle i forhold til frivilligheten.
  • Vedr. koordinerende rolle: Dette vil kunne spare tid for frivilligheten i forhold til antall søknader om økonomisk støtte som skrives til ulike instanser, antall møter som man blir bedt om å komme til, antall telefoner som tas, antall personer som man må forholde seg til og forklare saken sin til.
  • Vedr. kommunikativ rolle: Kontaktpersonen bør ha ansvar for at de aktuelle instanser som berøres av de frivillige virksomhetene kommuniserer og vet hva de ulike instansene mener om en sak, hvor mye som bevilges av økonomiske midler m.m.
  • Vedr. veiledende rolle: Kontaktpersonen bør ha en veiledende rolle overfor frivilligheten i forhold til politiske signaler i kommunen, administativt hvordan et saksdokument fremlegges, og saksbehandlingstid. I tillegg bør kontaktpersonen tilby praktisk veiledning, for eksempel ved å gjøre oppmerksom på mulighetene for samarbeid som finnes innad i kommunen og med kommunale og private institusjoner, kompetanseheving, annonsering o.s.v.
  • Rolleavklaring: Kommunen bør på generelt grunnlag og spesielt i forhold til frivilligheten ha en gjennomgang av hva som er kommunens rolle og hva som er frivillige virksomheters rolle. Begge parter må være tydelige på hva som skal oppnås og gjøres, - kommunen er faginstans, de frivillige kan frivillighet. Noen oppgaver egner seg bedre til å utføres av frivillige, mens noen bør gjøres av ansatte i kommunen.
  • Partnerskapsavtaler: I tilfeller hvor frivillige virksomheter og kommuner har et utstrakt samarbeid, bør det legges til rette for og anbefales at samarbeidet mellom kommunen og den aktuelle virksomheten reguleres gjennom langsiktige, forpliktende avtaler som partnerskapsavtaler. Dette vil være en hjelp både i forhold til muligheter for langsiktig planlegging, ryddighet, tydelighet, roller og forpliktelser.

Frivillighet Norge presiserer at en lokal frivillighetspolitikk må ha en bred lokal forankring og at det vil være store variasjoner mellom kommunene. Vi mener likevel at Staten bør være en pådriver for at kommunene utvikler en lokal frivillighetspolitikk. Videre må Staten signalisere at en kommunal frivillighetspolitikk må sette frivilligheten i sentrum - ikke kommunen! En stadig økende tendens til instrumentell tenkning svekker rammevilkårene for genuin frivillighet. Frivillighet lever av lyst og kveles av tvang, og det er like viktig å legge til rette for at frivilligheten kan utvikle seg på sine egne premisser på lokalt som på nasjonalt plan!

2.2.3. Tjenstemomsrefusjonsordningen

Frivillighet Norges kartlegging viser at de frivillige virksomhetene i snitt bruker én arbeidsuke på å administrere ordningen med tjenestemomsrefusjon. Dette understreker behovet for å få på plass en varig og ubyråkratisk momsordning for frivilligheten!

2.2.4. Behov for forenkling av rutiner for registrering i Enhetsregisteret

Frivillighet Norges kartlegging viser at store nasjonale organisasjonene ikke opplever registrering i ulike registre som Enhetsregisteret, Lotteriregisteret og Stiftelsesregisteret, som særlig byrdefullt. Lokale lag og foreninger synes imidlertid registrering og vedlikehold av informasjon i Enhets-registeret, er en vanskelig og tidkrevende prosess. 

Som en følge av lov og forskrift om hvitvasking krever banker nå registrering i Enhetsregisteret for å opprette foreningskonto i banken. En egen bankkonto er nødvendig for å hindre at en lokal organisasjons midler kommer på en privat konto, noe som ikke er ønskelig for verken organisasjonen eller innehaveren av den private kontoen. Problemene organisasjonene møter knytter seg både til registreringsprosessen og til de kravene som stilles til registerenhetene.

Tatt i betraktning at det er 112 500 frivillige virksomheter i Norge, at Enhetsregisteret i dag inneholder 27 000 foreninger , og at Enhetsregisteret planlegges å være inngangsporten til det nye Frivillighetsregisteret, er det svært viktig at registreringsprosedyrene forenkles. Frivillighet Norge ser fram til at det i forbindelse med det kommende Frivillighetsregisteret blir utviklet enklere prosedyrer for registrering av frivillige virksomheter.

Konkret foreslår Frivillighet Norge at:

  • Språket i skjemaet for registrering og veilederen bør forenkles.
  • Det bør utvikles en særskilt veileder med eksempler, for frivillige virksomheter som skal registrere seg.
  • Det bør utvikles muligheter for elektronisk registrering og oppdatering av opplysninger gjennom for eksempel portalen Altinn.
  • Enkelte krav til registerenhetene, for eksempel om advokatbekreftede kopier av vedlegg, bør vurderes fjernet.
  • Moderorganisasjoner må gis muligheten til å registrere alle sine underliggenge lokale og regionale lag i én operasjon, ved bruk av opplysninger som organisasjonen allerede disponerer

3. INKLUDERING AV INNVANDRERORGANISASJONER

Frivillighet Norge antar at det bare i Oslo-området fins om lag 300 ulike innvandrerorganisasjoner med ulike formål: idrett, kultur, humanitært arbeid, religionsopplæring/-utøvelse, politiske formål osv. Noen innvandrerorganisasjoner har stabil drift og røtter helt tilbake til 70-tallet. Mye tyder imidlertid på at en del sliter med å holde aktivitetsnivået stabilt og at dette både beror på interne forhold som mangel på erfaringsoverføring fra en ildsjel eller et styre, til de som skal følge, og på ressursmangel.

Mange av innvandrerorganisasjonene vi har kontakt med gir uttrykk for at de har problemer med å finne lokaler hvor de kan drive aktivitetene sine. En del har liten kunnskap om mulighetene for å låne/leie lokaler på skoler og i andre kommunale bygg. Noen organisasjoner oppgir også at de blir avvist når de søker om å få låne lokaler på skoler osv.

En del av innvandrerorganisasjonene har behov for mer kunnskap om grunnleggende organisasjons-arbeid slik som møteledelse, regnskap, hva som bør stå i vedtekter og årsrapporter osv. Videre har en del innvandrerorganisasjoner behov for større kunnskap om frivilligheten i Norge som sådan: om andre frivillige virksomheter, om hvilke rolle frivilligheten spiller på ulike felt, om frivillighets-sentralene og deres funksjon som nærmiljøsentraler, om fiansiering av frivillig virksomhet osv.

”Tradisjonelle norske” organisasjoner og innvandrerorganisasjoner har generelt et gjensidig behov for større kunnskap om hverandres eksistens og fokusområder. Når innvandrerorganisasjonene er til dels sterkt underrepresentert i paraplyorganisasjonene skyldes det ofte at paraplyorganisasjonene ikke kjenner til innvandrerorganisasjonene og/eller at innvandrerorganisasjonene ikke har kunnskap om paraplyorganisasjonens eksistens og/eller ikke er klar over hva medlemskap i paraplyorganisasjonene innebærer.

Frivillighet Norge driver en arbeidsgruppe for små og nystartede organisasjoner med fokus på opplæring og erfaringsutveksling. Her møtes både ”tradisjonelle norske” organisasjoner og innvandrerorganisasjoner og får opplæring i regnskap, møteledelse, hvordan de skal skrive årsrapporter osv. Vi ser at behovet for veiledning er stort og at det grunnet både språkproblemer og partenes ulike referanserammer er viktig med personlig kontakt i dialogen med innvandrerorganisasjonene.

4. FRIVILLIGHETSSENTRALER SOM FRIVILLIGHETSPOLITISK VIRKEMIDDEL

Frivillighetssentralene har stått sentralt i den offentlige frivillighetspolitikken det siste tiåret. Vi registrerer at frivillighetssentraler har en sentral plass i statens virkemiddelapparat i forhold til frivillig sektor, og at sentralene får substansielle bevilgninger. Dette frivillighetspolitiske virkemiddelet skiller seg vesentlig fra de fleste andre statlige virkemidler, som ofte retter seg mot nasjonale organisasjoner, i det det innebærer overføringer både til kommuner og til lokale lag og foreninger.

KKD opplyser at ca. 50% av eksisterende frivillighetssentralene antas å være kommunalt eid. Resten har ulike private eierskapsformer, juridisk sett.

Vi har idag 277 frivillighetssentraler i Norge. Det ble etablert 11 nye i 2006 og Staten vil øke antallet med ytterligere 20 i 2007. I tillegg økes bevilgningen til drift av eksisterende sentraler med 10 000 kr pr sentral og det skal brukes 4 millioner kr på kompetanseutvikling. I alt er det bevilget 75 milloner kr til drift og etablering av frivillighetssentraler i 2007.

Det har ikke vært noen debatt om frivillighetssentralene som frivillighetspolitisk virkemiddel, på svært lenge. Etter avviklingen av FRISAM har Staten heller ikke inviterte de frivillige organisasjonene med i sin tenkning rundt den stadige utvidelsen av antallet frivillighetssentraler. KS har ingen uttalt politikk i forhold til sentralene.

Frivillighet Norge foreslår at det for framtiden etableres et fast kontaktmøte for gjennomgang av status og drøfting av utviklingen av frivillighetssentralene som frivillighetspolitisk virkemiddel, der KS representerer kommunene, Frivillighet Norge representerer de frivillige virksomhetene og KKD representerer staten.

4.2. Behov for kartlegging

Frivillighetssentralene er svært ulike både hva angår eierskap, aktiviteter, åpningstider, antall ansatte og brukere. Ulikheten framheves ofte av sentralene selv og av staten, som deres største styrke. Enkelte frivillige organisasjoner rapporterer imidlertid om at frivillighetssentralene noen steder har utviklet tilbud i konkurranse med de frivillige virksomhetene. Andre steder har sentralene overtatt oppgaver som er det offentliges ansvar. Det kan også synes som om noen frivillighetssentraler selv identifiserer et problem/behov, som de så etterlyser frivillige til å løse, snarere enn at det er de frivillige selv som initierer en aktivitet. Noen frivillighetssentraler synes også å ha en oppfatning av at de i realiteten er å regne som en selvstendig frivillig organisasjon. Frivillighetssentralene har også totalt sett, fortsatt størst fokus på helse og omsorg. Etnisk norske eldre utgjør antakelig i snitt den største bruker-gruppen på landsbasis. Dette til tross for at sentralene nå sorterer under KKD og at det etablert retningslinjer for driften som klart slår fast at de skal være nærmiljøsentraler og…

”… et kraftsenter og kontaktpunkt for mennesker, foreninger/lag og det offentlige…… Sentralen skal initiere, mobilisere og samordne frivillig aktivitet. Aktivitetene skal legges opp i tråd med lokale forutsetninger, behov og bidra til utvikling av sentralen. Aktivitetene skal være et tillegg til offentlig virksomhet. Det bør legges vekt på et samspill mellom frivillig og offentlig innsats på områder det er naturlig å samarbeide om. ”(Se retningslinjene pkt I og II, 2).

Bildet er med andre ord sammensatt og Frivillighet Norge forventer derfor at Frivillighetsmeldingen vil inneholde en omfattende framstilling av frivillighetssentralene og en tydeliggjøring av hva sentralene skal være og hvilke vilkår som skal gjelde framover. Framstillingen bør blant annet inneholde følgende.

4.2.1. Kartlegging av eierskap.

Det er stor variasjon i eier- og driftsformer blant sentralene. De kan være organisert som frivillige vikrsomheter eller underbruk av slike, de kan være innlemmet i menigheter eller andre religiøse organisasjoner, de kan være kommunalt eide, andelslag, stiftelser eller ha andre driftsformer. I kartleggingen av eierskap må det også framgå hvem som er deltakere i andelslag og stiftelser, som eier frivillighetssentraler.

En kartlegging av eierskapsformene ble foretatt av ISF i 1998. Den er imidlertid ikke lenger representativ.

4.2.2. Kartlegging av frivillighetssentralenes metode og realisering av målet om lokal forankring

Dersom frivillighetssentralene skal bidra til en bærekraftig uvikling av frivilligheten i lokalmiljøet må den lokale frivilligheten selv initiere og ha eierskap til aktivitetene i frivillighetssentralen. Dette framgår også av retningslinjene for frivillighetssentralene. Frivillighet Norge vil understreke at lokal frivillighet i denne sammenheng ikke bare betyr den organiserte frivilligheten, men også de ”frittstående frivillige” som ikke er medlemmer, men som vil gjøre en frivillig innsats.

På denne bakgrunn mener Frivillighet Norge det er viktig å kartlegge hvilken metode sentralene bruker for å initiere mobilisere og samordne frivillig aktivitet i tråd med lokale forutsetninger og behov, og i hvilken grad sentralene har lykkes med dette.

4.2.3.Kartlegging av de frivillige organisasjonenes oppfatning av frivillighetssentralene

De frivillige organisasjonene utgjør bærebjelken i den lokale frivilligheten de aller fleste steder. De må tillegges betydelig vekt når målet er å styrke den lokale frivilligheten. Det er derfor viktig å få kartlagt de lokale frivillige virksomhetenes oppfatning av hvilken rolle frivillighetssentralene spiller for styrkingen av den lokale frivilligheten, og i hvilken utstrekning de samarbeider med sentralene.

4.2.4. Referansegruppe

Frivillighet Norge mener det vil være hensiktsmessig å nedsette en referansegruppe i forbindelse med kartleggingene, med representanter fra Frivillighet Norge, KKD og Frivillighetssentralene.

4.3. Om begrepet nærmiljø i retningslinjene for frivillighetssentraler/nærmiljøsentraler

Frivillighet Norge anser at et nærmiljø i relasjon til frivillighetssentralene må være det geografiske område som folk selv identifiserer som sitt nærmiljø (identitetsområde). Folketall og/eller kommunens geografiske utforming påvirker hvor mange nærmiljøer hver kommune har. Det er ikke gitt at kommunens sentrum er kraftsenteret for den frivillige virksomheten i kommunen. Vel så ofte viser det seg at nærmiljøene andre steder i kommunen har et langt sterkere lokalt frivillig engasjement, og således de beste forutsetninger for å kunne etablere en frivillighetssentral i tråd med intensjonene.

Frivillighet Norge vil i denne sammenheng også understreke nærmiljøets betydning for barn og unges oppvekst, og den viktige rollen frivillighetssentralene må spille i å bidra til at barna vokser opp i et inkluderende miljø preget av mangfold og fellesskap.

4.4. Nye oppgaver for frivillighetssentralene som ledd i styrkingen av lokal frivillighet

Frivillighet Norge mener frivillighetssentralene bør tilby praktisk hjelp til små og nystartede frivillige virksomheter og lokallag av store organisasjoner. Det offentlige byråkratiet som frivilligheten må forholde seg til fordrer en kompetanse som både unge, voksne, eldre og fremmedspråklige kan mangle, og som i verste fall kan virke drepende på det frivillige engasjementet. Mange oppgir at de synes det er vanskelig å fylle ut skjema for registrering i Enhetsregisteret, og vil ha god nytte av praktisk hjelp med dette. (Se foran under pkt. 2). Mange lokale lag og foreninger trenger også veiledning og hjelp i forhold til arbeidsgiveravgift og regnskapsføring osv. De behøver også veiledning i forhold til hvor de kan søke økonomisk støtte og hjelp med å fylle ut søknader.

5. ARBEIDSGIVERAVGIFT (AGA)

I Frivillighet Norges politiske plattform er det nedfelt som et langsiktig mål at frivillige virksomheter generelt skal fritas for AGA. Frivillighet Norge ber om at en fritaksordning utredes med utgangspunkt i det nye frivillighetsregisteret

Subsidiært ber Frivillighet Norge om at følgende endringer gjennomføres: 

5.1. Heving av beløpsgrenser i dagens fritaksordning

Frivillige organisasjoner får i henhold til gjeldende regelverk fritak for AGA i henhold til Folketrygdeloven § 23-2 7. ledd som lyder som følger:

”Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift for lønnet arbeid for veldedig eller allmennyttig institusjon eller organisasjon når lønnsutgiftene ikke er knyttet til institusjonens eller organisasjonens næringsvirksomhet. Fritaket etter første punktum gjelder bare dersom institusjonens eller organisasjonens totale lønnsutgifter er under 300000 kroner, og bare for lønnsutbetalinger opp til 30000 kroner per ansatt. Lønnsutgifter til næringsvirksomhet inngår ikke i grensebeløpene i forrige punktum. Departementet kan i forskrift avgrense avgiftsfritaket etter første til tredje punktum og gi regler til utfylling og gjennomføring av det.”

Beløpsgrensene i bestemmelsen har stått urørt siden 1997. Frivillighet Norge foreslår derfor å øke disse i tråd med lønnsutviklingen. Økningen foreslås knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G). Konkret foreslås at beløpsgrensene heves slik at lønnsutgifter opp til 8G (pt. tilsvarende kr 503.136), maksimalt 1G (pt. tilsvarende kr 62 892) per ansatt, fritas for AGA.

5.2. Heving av beløpsgrensen for fritak for lønnsoppgaveplikt og forskuddstrekk

Forskrift om begrensning av lønnsoppgaveplikten (FOR 1983 – 12 – 30 nr. 174) fritar skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner som nevnt i skatteloven § 2-32 første ledd, for plikten til å sende inn lønnsoppgave når samlet lønnsutbetaling til en person i løpet av inntektsåret ikke over-stiger kr 2000. Se forskriftens § 1 tredje og femte ledd og § 2. Se også forskrift om gjennomføring av forskuddstrekk § 18 fjerde ledd (FOR 1956 – 14 – 09 nr 9866).

Det må legges til grunn at de frivillige som har ansvaret for å sende inn lønnsoppgaver og foreta skattetrekk for godtgjørelse til dirigenter, trenere osv. i små lokale lag og foreninger, bruker uforholdsmessig mye mer tid på disse oppgavene enn andre arbeidsgivere. En økning av beløpsgrensen for fritak for lønnsoppgaveplikt og forskuddstrekk ville lette arbeidsbelastningen for disse vesentlig. Frivillighet Norge foreslår derfor at grensen heves fra kr 2000 til kr 4000.

Vennlig hilsen

Sven Mollekleiv

styreleder

Birgitte Brekke

daglig leder