Høring om endringer i Utlendingsforskriften

Her er Frivillighet Norges høringsuttalelse til forslag til endringer i Utlendingsforskriften, sendt til Justis- og beredskapsdepartementet den 10. oktober 2017.

Høringsuttalelse – Forslag til endringer i Utlendingsforskriften (utvidelse av asylsøkeres adgang til arbeid og praksisopplæring)

Vi viser til forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet om endringer i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (Utlendingsforskriften), som ble sendt på høring 22.08.17. 

Frivillighet Norge er glad for forslaget om å utvide asylsøkeres mulighet til å delta i samfunnslivet og målet om bedre integrering gjennom at innvandrere med fluktbakgrunn kan komme raskt i arbeid. Det er også positivt at departementet tar hensyn til faren for sosial dumping og svart arbeid i forslaget. Vi har likevel noen korte kommentarer til høringen på vegne av våre medlemsorganisasjoner.

Bruken av ordet ”frivillig”

Vi mener ordet ”frivillig” bør fjernes fra det foreslåtte nye punktet § 1-1B: ”Asylsøkeres adgang til å utføre frivillig, vederlagsfritt arbeid og praksisopplæring” (vår utheving). Frivillig arbeid er dekket inn i § 1-1A, og vi ser ikke at § 1-1B omhandler frivillighet.

Frivillighet og dugnadsånd er viktige verdier i det norske samfunnet som det er viktig at asylsøkere blir tidlig kjent med. Det er samtidig viktig å skille mellom å gjøre frivillig innsats og å ha en praksisplass. Mens praksisplasser er en mulighet for enkeltpersoner til å få erfaring innenfor spesifikke yrker de senere ønsker å ha, bidrar folk gjerne med frivillig innsats for å gjøre en innsats for samfunnet der de opplever at samfunnet trenger det mest. Motivasjonen for å gjøre frivillig innsats er en annen enn å delta i lønnet arbeid. Det frivillige engasjementet har en merverdi, både for samfunnet og den enkelte, gjennom etablering av sosiale nettverk, identitetsskaping og å gi fritiden et meningsfylt innhold. Denne verdien må ikke utfordres av at frivillighetsbegrepet brukes om vederlagsfritt arbeid som kan oppleves som obligatorisk, slik som praksisplasser.

Begrepet frivillighet må heller ikke utvannes ved at vederlagsfritt arbeid for kommuner eller bedrifter eller på asylmottak defineres som frivillighet.

Vi vil også peke på at frivillige organisasjoner kan være aktuelle som praksisplasser. Da er det viktig at dette defineres som arbeidspraksis, ikke frivillighet. Det må være en forståelse for at det krever noe annet og mer for organisasjonene å følge opp personer i praksis enn å følge opp frivillige. Asylmottak bør pålegges å ha aktiv dialog med lokalmiljøet for å identifisere muligheter

for å samarbeide med frivillige organisasjoner om praksisplasser og andre integreringsfremmende tiltak.

§ 1-1A må ikke begrenses til å gjelde asylsøkere i integreringsmottak

Alle har rett til å delta med frivillig innsats. Derfor er vi glad for at Utlendingsforskriftens § 1-1A definerer et unntak fra kravet om oppholdstillatelse for ”utlendinger som skal utføre frivillig, vederlagsfritt arbeid for humanitære, ideelle eller religiøse organisasjoner, frivillighetssentraler, idrettslag og lignende.” Det er viktig at dette unntaket fortsetter å gjelde alle utlendinger, selv om unntaket i § 1-1 B begrenses til asylsøkere som deltar i integreringsfremmende program i regi av Utlendingsdirektoratet eller et asylmottak.