Frivillighetens røst

Frivillighetens røst

Fra momskamp til ny frivillighetsportal - Frivillighet Norge har hatt noen begivenhetsrike ti første år. Hvilke seire står igjen, og hvilken retning går frivilligheten?

Frivillighet Norge har de siste ti årene gått fra idé om samling, til en veletablert paraplyorganisasjon for frivilligheten med over 300 medlemsorganisasjoner av alle størrelser. Alt fra de store og profesjonelt drevne innsamlingsorganisasjonene, til små organisasjoner drevet av barn og unge søker ly under paraplyen.

Stor uenighet om enkeltsaker og ekstremt ulike organisasjoner til tross, det har vært mulig å drive Frivillighet Norge som konsensusorganisasjon. Gevinsten ved samarbeid har alltid veid tyngst.

Momssjokk

I januar 2001 fikk Birgitte Brekke en telefon fra sekretariatet i Amnesty hvor hun var nylig avgått styreleder.

- «Er du klar over at vi ikke har penger til dette?», lød det i den andre enden.

Året før hadde regjeringen innført moms på tjenester. Dermed sto alle, deriblant de frivillige organisasjonene, plutselig overfor betydelig høyere utgifter til for eksempel revisor og regnskapstjenester. Brekke hadde ikke fått med seg at dette var innført, og i juli 2001 skulle det tre i kraft. Momsendringen kunne få enorme konsekvenser, for mange organisasjoner lever fra hånd til munn. Brekke snakket med ny styreleder i Amnesty. Var det noe de kunne gjøre?

- Denne typen samtaler foregikk da i alle organisasjonene, ingen hadde fått det med seg, sier Brekke.

Hun skulle senere bli Frivillighet Norges første generalsekretær, en jobb hun hadde til første oktober i år.

Frivillighetens røst

Tidligere generalsekretær i Frivillighet Norge, Birgitte Brekke. 

Sterke sammen

Forløperne til Frivillighet Norge, Frisam og FIO, fikk sammen med idretten gjennomslag for en midlertidig refusjonsordning. Den skulle vare inntil organisasjonene hadde funnet ut hvordan de skulle finansiere merverdiavgiften.

I 2003 kom tjenestemomskompensasjonsordningen, en veldig seier for de frivillige organisasjonene.

- Organisasjonene så at de hadde hatt en enorm styrke sammen. De så at de og trengte å ha et permanent samarbeidsorgan som fulgte med så de ikke havnet i en liknende situasjon igjen, sier Brekke.

Den politiske ledelsen ønsket seg også en felles samtalepartner, og dette ble veldig tydelig i arbeidet for momskompensasjon. Det var ikke bare uenighet mellom Frisam og FIO. Det var også en generell usikkerhet om hva «frivilligheten» egentlig mente, fordi det strengt tatt ikke fantes en felles frivillighet i Norge.

  • Frisam (Frivillighetens samarbeidsorgan) startet som et prosjekt i 1995, og ble senere organisert under Sosial- og helsedirektoratet, med eget styre. Organet ble nedlagt i forbindelse med oppstarten av Frivillighet Norge, fordi man ønsket et uavhengig forum.
  • FIO (Forum for innsamlingsorganisasjoner) ble opprettet i 1994 for å være et faglig og interessepolitisk forum for organisasjonene som drev pengeinnsamling. FIO ble også forsøkt nedlagt, men dette ble ikke gjennomført. Forumet heter i dag Norges Innsamlingsråd og ledes av generalsekretær Siri Nodland.

-For å gjøre dialogen med frivillige organisasjoner lettere var det derfor behov for å etablere én samlet paraplyorganisasjon, forteller Valgerd Svarstad Haugland, som da var kulturminister.

-Det vi ønsket med Frivillighet Norge var en koordinert samtalepartner for regjeringen med de frivillige, sier hun.

Slik kunne det offentlige slippe diskusjoner med mange små miljøer med ulike syn.

Parallelt med at de frivillige samlet seg ble også ansvaret samlet på myndighetenes side: Hovedansvaret for koordinering av samarbeidet med frivilligheten ble flyttet fra de ulike fagdepartementene til kulturministeren, forteller Svarstad Haugland, som dermed ble den første kulturministeren med dette ansvaret. Hun var enig i at et nytt samarbeidsforum trengte å være uavhengig.

- Det som var viktig for oss var å skille den nye aktøren ut fra statsforvaltningen. De skulle drive interessepolitikk, erfaringsutvikling og nettverksbygging for de frivillige organisasjonene sjøl, sier hun.

Skepsis og usikkerhet

Selv om mange så fordelene med samling var det både skepsis og uenigheter om hvordan det nye samarbeidsorganet skulle se ut. Derfor var det viktig at sekretariatet arbeidet med å skape tillit til den nye organisasjonen, og mellom svært ulike medlemsorganisasjoner.

- Jeg hadde en samtale med Den Norske Turistforenings generalsekretær Kristin Krohn Devold. Hun var ikke interessert i medlemskap, sier Brekke.

Krohn Devold viste til at friluftsorganisasjonene allerede var organisert. Hun var redd for at det ble vanskelig for Turistforeningen å nå frem til myndighetene på egne vegne hvis de ble en del av Frivillighet Norge.

- Etter noen år kom hun frem til at frykten var ubegrunnet, sier Brekke.

Noen ga også utrykk for at de rett og slett var skeptiske til prosjektet, eller i hvert fall gjennomføringen.

- «Jeg gir Frivillighet Norge 2-3 år», sa daværende daglig leder i FIO Jan Olav Ryfetten, ifølge Brekke.

Han var skeptisk til prosessen og at man forsøkte å legge ned FIO. Forumet ble imidlertid ikke nedlagt og heter i dag Norges Innsamlingsråd. Det ble til et kompromiss som begge parter lever godt med.

- Kunne blitt en flopp

Selv blant styremedlemmer og initiativtakere hadde de ingen forsikringer om at den nye samlingen skulle bli den suksessen det har blitt.

- Det kunne jo blitt en flopp, hvis ingen organisasjoner var interessert i å melde seg inn, sier Anne Lise Ryel, generalsekretær i Kreftforeningen.

Hun var styremedlem i både interrimstyret og det første valgte styret i Frivillighet Norge. Ryel er ærlig på at det var nervepirrende å starte opp noe helt nytt, selv om de så behovet.

Også blant barne- og ungdomsorganisasjonene var det en viss frykt for at den nye organisasjonen skulle bli for mye på de store, profesjonelle organisasjonenes premisser.

Trond Enger, generalsekretæren i LNU Norges barne- og ungdomsorganisasjoner satt i styret i Frivillighet Norge. Heller ikke Enger var helt trygg på den nye løsningen.

- Selv om de ikke var like skeptiske som innsamlingsmiljøet, var de litt bekymret for å bli overskygget. Det var viktig for meg å ta de signalene på alvor. I starten var det veldig viktig å jobbe med verving, sier Brekke.

Anne-Karin Kolstad, daværende generalsekretær i paraplyorganisasjonen Actis, og styremedlem i Frivillighet Norge, husker det likevel ikke som noen spesielt konfliktfylt tid.

-Det var mye diskusjoner i forkant, men det var jo ikke for å være uenig, det var jo for å finne et felles ståsted, sier hun.

Frivillighetens røst

Frivillighet Norges styre i 2008. Øverst fra venstre: Astrid Solberg, Arnt Holte, Terje Adde, Claes Lampi, Svein Grønner. Nederst fra venstre Trond Enger, Anne Lise Ryel, Sven Mollekleiv, Tove Paule. 

En felles røst

Sven Mollekleiv, president i Røde Kors, var opptatt av at den nye organisasjonen skulle være et samarbeidsforum og en felles røst. De skulle ikke bli en «organisasjonenes organisasjon», mente han.

- Vi ønsket en frivillighet som sto på egne bein og hadde en stemme, samtidig som alle organisasjonene sto fritt til å arbeide for sine saker. Dette var viktig, i hvert fall for meg som første valgte styreleder, sier Sven Mollekleiv.

Et årsmøte ble etablert, hvor politikere ble invitert og utfordret på frivillighetspolitikken. På møtet ble det også løftet felles temaer for frivilligheten hvor man kunne utveksle synspunkter.

- Det var viktig for å finne den gode balansen at de store skulle være med, idretten for eksempel, og føle tilhørighet. De mindre skulle bli ivaretatt, men også se betydningen av at de store også var med og preget utviklingen, sier Mollekleiv.

Nettopp denne lydhørheten for de ulike synspunktene og behovene, blir av flere trukket frem som en viktig årsak til at man klarte å samles.

- Det er veldig mange som skal ha æren for at vi fikk stablet det på beina. Det var en stor fordel at man fikk Sven Mollekleiv som leder. Han var samlende, hadde store ambisjoner og kompetanse til å drive dette på en god måte både utad og innad, sier Claes Lampi, som satt i det første styret i kraft av sin stilling i sekretariatet til KNIF(Kristen-Norges innkjøpsfellesskap).

Han mener at det dyktige, konsensusorienterte laget med Mollekleiv og Brekke i spissen gjorde at man fikk en status og posisjon i organisasjonene man ikke ellers ville ha hatt.

Solid gjennomslag

- Vi brukte mye tid på å få det i gang, og tenkte det var veldig positivt at vi fikk et talerør. Sven Mollekleiv er en person myndighetene hører på, for å si det sånn, sier Lampi.

Frivillighet Norge har, nærmest fra dag én, fått gjennomslag for sine hovedsaker. Det store gjennombruddet i forholdet til politikere i alle farger, kom med Trond Giskes frivillighetsmelding i 2007.

Frivillighetens røst

Frivillighet Norges første styreleder Sven Mollekleiv og daværende kulturminister Trond Giske.

- Den første frivillighetsmeldinga til Stoltenberg to-regjeringa tok nesten ord for ord med seg poengene fra den første plattformen til Frivillighet Norge, sier Ryel.

For Brekke er også utviklingen av den første frivillighetspolitiske plattformen noe av det som har preget hennes 10 år i Frivillighet Norge aller mest.

- Den var lang som en telefonkatalog. «Det er dette vi mener er frivillighetspolitikk, og det er dette regjeringen må ta tak i for på skape vekst i frivilligheten i Norge» Giske godtok vår beskrivelse av frivilligheten som en egen selvstendig sektor sier Brekke.

Siden den gang er det ingen partier som ikke har politikk på frivillighetsfeltet. Etter meldingen i 2007 har alle frivillighetsmeldinger og forslag om frivillighet hatt samme utgangspunkt som Giskes. Med den erkjennelsen har temaet blitt løftet og nivået på kunnskapen om frivillighet økt i Stortingets korridorer.

- Nå er det lenge mellom hver gang jeg møter en politiker som synser om frivillighet. Nå benyttes det fakta og kunnskap i uttalelser og forhandlinger, sier Brekke.

Svein Grønnern er leder i SOS-barnebyer og medlem av det første styret i Frivillighet Norge. Han peker på at arbeidet sekretariatet har lagt ned, og kunnskapen som har kommet ut av det, har bidratt til å gjøre politikere bevisste på at det er et tydelig skille mellom ideell og kommersiell virksomhet.

Tidligere brukte man samlebegrepet «privat» om begge deler. Skillet er viktig både når de blå utformer sine anbudskritierier, og når de rødgrønne vil ha de kommersielle ut av offentlige tjenester.

- Nå er det aksept fra alle politiske partier med frivillige løsninger, sier han.

Frivillighet i verdenstoppen

Viktig for anerkjennelsen av frivilligheten er det såkalte «satellittregnskapet», som siden Giskes tid har vært en del av nasjonalregnskapet. Tidligere besto nasjonalregnskapet bare av den offentlige økonomien, privatøkonomien, og bedriftenes økonomi. I dag bruker man en mal utformet av FN, for å regne ut verdien av den frivillige sektoren. Det brukes nå et årsverk på dette i Statistisk sentralbyrå, hvert år.

- De fire første årene med satellittregnskap økte verdiskapingen i frivillig sektor fra 92 til 101 milliarder. Det er helt formidabelt, sier Brekke.

Satellittregnskapet gjør også Norge i stand til å sammenlikne frivillig sektor i Norge med andre land. Regnskapet viser at Norge ligger helt i verdenstoppen på frivillighet.

- Det som ingen lenger er i tvil om er at uten alle de frivillige arbeidstimene ville samfunnet sett veldig annerledes ut. Det er snakk om frivillig innsats til en verdi av nesten 77 milliarder. Sannsynligvis ville det de frivillige gjør ikke blitt gjort, eller det ville bidratt til større forskjeller fordi de ville vært tjenester man måtte betalt for, sier hun.

Satellittregnskapet for ideelle og frivillige organisasjoner

  • Årlig regnskap som beregner verdiskapningen til frivilligheten i Norge
  • I 2013 var frivillighetens samlede andel av BNP i fastlands-Norge 5%.
  • Frivilligheten bidro samme år med 138 800 årsverk med ulønnet arbeid.

Stein på stein

Gjennomslaget har ikke kommet av seg selv. Det er et produkt av systematisk jobbing opp mot myndighetene. Det er det jevnt gode arbeidet og kontinuerlige småseirene, som trekkes frem av Trond Solvang, i LHL. Han har i ulike roller i frivilligheten fulgt Frivillighet Norge helt fra begynnelsen.

- Det viktigste med Frivillighet Norge er det vedvarende arbeidet, som stadig gode høringsuttalelser, fasiliteringen av møteplasser for organisasjonene til å samle synspunkter, og få presset mer helhetlig og samlet til myndighetene. Der har de gjort en kjempejobb, sier han.

Likevel er det noen enkeltsaker som har pekt seg ut som spesielt viktige, enten det er på grunn av gjennomslaget, uenigheten eller arbeidstiden som er lagt inn. Den kanskje største av disse, er den allerede nevnte momssaken, mener Solvang.

Frivillighetens røst

Frivillighet Norges Topplederkonferanse i 2008.

Opphengt i moms

- Man er jo på grensen til en diagnose da, når du er så opphengt i momsordninger som jeg har vært i mer enn 14 år, sier Trond Solvang.

Da momssaken traff frivillighetsorganisasjonene var han styreleder i FIO, og han var sentral i kampen for å få igjennom kompensasjonsordninger. Kampen som førte til etableringen av Frivillighet Norge.

- Det har engasjert meg lenge, men aller mest provosert meg. Når de kommersielle virksomhetene kan trekke fra moms burde selvsagt også frivilligheten kunne gjøre det. Det handler om like rammevilkår, og rettferdighet, legger han til.

Momsrefusjonssaken var både grunnlaget for samling, og den første saken som krevde at man fant en felles løsning tross ulikt syn. En prøvestein på om Frivillighet Norge kunne samle alle organisasjonene om et felles mål.

- De store, proffe innsamlingsorganisasjonene sto i front for at alle måtte føre momsregnskap. For dem var det viktig med retorikken. Det var ikke støtte, det var noe de skulle slippe å betale, sier Trond Enger, styremedlem i Frivillighet Norge, og daværende generalsekretær i LNU.

Demokrati – ikke byråkrati

For Enger derimot, skapte denne retorikken problemer. For mange av de små barne- og ungdomsorganisasjonene han organiserte i LNU var det ikke akkurat enkelt å føre momsregnskap. Å rapportere til momsregisteret, med mulig straffeforfølgelse for et lite feilsteg var enda mindre realistisk. Slik det sto, kunne de se langt etter noen form for momskompensasjon. Enger la derfor hele LNUs støtte til ordningen i potten, for å presse gjennom en løsning som gjorde kompensasjonsordningen reelt tilgjengelig for alle frivillige organisasjoner

- Vi ville jo være skoler i demokrati, ikke skoler i byråkrati, sier Enger.

For Solvang, og andre i innsamlingsorganisasjonene, var det ikke like åpenbart at det ikke skulle kunne legges frem momsregnskap. Som et ledd i kampanjen for sitt syn laget de i sin tid momsregnskap for en rekke andre organisasjoner, for å vise at det kunne gjøres. Det ble det rabalder av.

- Vi kjørte beinhardt på krone for krone, sier Solvang.

Frisam foreslo i sin tid en sjablong eller fordelingsnøkkel som man skulle bruke til å bestemme hvor mye hver av organisasjonene skulle få, heller enn tilbakebetaling med utgangspunkt i momsrapportering. Han mente man burde ha en viss sjablong, men ønsket at krone for krone skulle være hovedregel og sjablong skulle være unntaket.

- «Grad av frivillighet» var et kriterium i sjablongen. Det hadde jo ikke noe med de faktiske kostnadene de hadde å gjøre heller. Vi la frem regnskap som viste at noen fikk alt for lite og andre for mye. Kirkens Nødhjelp ba om å få sende tilbake det de hadde fått for mye, fordi de hadde fått alt for mye. Det fikk de ikke, sier Solvang.

Kompromisset

Da Frivillighet Norge «arvet» denne saken, som splittet frivilligheten i to, minst, ble det til slutt et kompromiss som Enger gir Mollekleiv mye av æren for.

- Vi var redde for en ordning som ville favorisere det jeg kaller «toppfrivilligheten». Sven Mollekleiv fant en løsning som inkluderte breddefrivilligheten også. Da fikk vi den todelte modellen, som gir mulighet til å ta del i ordningen uten momsregistrering, sier han.

Birgitte Brekke hevder at nøkkelen til å få til både kompromisset, og gjennomslag hos myndighetene var at man klarte å bli enige om noen overordnede premisser for ordningen. Disse ivaretok kompleksiteten i organisasjons-Norge. De sørget også for at den ble en varig kompensasjon, og ikke bare «en døgnflue i et statsbudsjett», som hun sier.

En klar, felles stemme

- Jeg og flere mente at det burde være simpelt flertall for å bli mer effektive og slagkraftige, men med simpelt flertall ble det vedtatt konsensus, sier Trond Solvang.

Konsensusprinsippet, og fokuset på de overordnede problemstillingene gjennomsyrer hele Frivillighet Norge. Det var imidlertid ikke bare Solvang som ikke var enig i at dette var riktig fremgangsmåte. Jan Olav Ryfetten er fremdeles av det synet at avgjørelsen svekket troverdigheten i organisasjonen.

Frivillighetens røst

 

Årsmøte i Frivillighet Norge, 2008.

- Hvorfor skal et konsensusprinsipp, i en demokratisk organisasjon, kunne blokkere for viktige diskusjoner som f.eks. tildeling av spillemidler? Skal ikke frivillige organisasjoner kunne diskutere? Resten av samfunnet er tuftet på flertallsavgjørelser. I Frivillighet Norge styrer noen få aktører både diskusjon og tildeling av store pengestrømmer, ikke grasrota, sier han.

Andre fant seg i større grad til rette med en slik arbeidsform. Arbeidsgruppene, med muligheten til å jobbe frem sin sak og diskutere sakene der, var for flere noe som gjorde konsensusprinsippet lettere å godta. Lampi, som var engasjert i nettopp momskompensasjonen, ledet arbeidsgruppa om ordningen.

- Jeg snakket med professorer på BI, kjøpte lærebøker og leste meg opp. Det som var genialt var disse arbeidsgruppene, hvor man kunne diskutere hva som var problemer og behov, sier han.

Trond Enger mener også at hans gjennomslag i organisasjonen i starten, handlet om at han forsto betydningen av arbeidsgruppene.

- Vi brukte jo de arbeidsgruppene og sa det vi mente. Hvis vi ikke var enige i arbeidsgruppa kunne jeg bringe det inn i styremøtet. Men det måtte tas opp i arbeidsgruppa først. Det måtte være drøftet. I gruppene skulle man jobbe frem saken og momentene. Så ble ting avgjort i styret, og bearbeidet til praksis av Birgitte.

Han trekker også opp styreledelsen som viktig for at avgjørelsene ble tatt, og kompromissene levelige.

- Sven Mollekleiv var den beste styrelederen vi kunne ha. Hans evne til å oppsummere debatten, det er nesten magi. Alle fikk ta ordet en gang i hver sak først, så oppsummerte han alt innenfor gjerdestolpene som ble satt. Vi vedtok mer på et to timers møte enn på et landsmøte over en hel helg sier Enger.

Birgitte Brekke mener at hennes jobb ville blitt vanskelig hvis man ikke hadde valgt konsensus om de overordnede prinsippene som arbeidsform, som i momssaken.

- Når vi har tatt et standpunkt ønsker vi dialog med myndighetene. Da må vi være forberedt på forhandlinger. Vi blir enige om prinsipper og ikke detaljer. Hvis man stiller til forhandlinger med et bundet mandat og smørbrødlister er det vanskelig å få gjennomslag, sier hun.

Det viktigste for at en slik form skal fungere er tillit og en felles kultur. Det har ledelsen et kontinuerlig arbeid med. Svært ulike organisasjonskulturer må kunne finne et felles gulv å danse på. Det er imidlertid alltid en utfordring at organisasjoner med reelle interessemotsetninger kan fristes ut på galeien.

Når samholdet utfordres

- Det kunne skjedd veldig mye oftere at organisasjoner hadde bitt på agnet, for det har vært gylne tilbud til deler av frivilligheten i alle de store sakene, sier Brekke.

Frivillighet Norge er 70 prosent finansiert av myndighetene og alle kulturministre bedyrer at de bare gleder seg over å bryne seg på frivillighetens organisasjon. Likevel er det ikke alle som har holdt seg for gode til litt splitt og hersk, når myndighetene opplever at de og Frivillighet Norge har motstridende interesser. Brekke trekker spesielt frem to eksempler der hun mener de bevisst har prøvd å sette ulike deler av frivilligheten opp mot hverandre.

- Regjeringen prøvde å fjerne skattefradragsordningen for gaver i 2010, og vi ville jo øke den. Regjeringen ville at man skulle veksle inn den ordningen i andre ordninger, og kontaktet da flere organisasjoner. Det har vært besnærende for de organisasjonene der det ikke har vært så viktig med ordningen, de som ikke lever av donasjoner, for de ville kanskje nyte godt av dette nye, sier hun.

Det er dessverre ikke den eneste gangen politisk ledelse har brukt taktikken.

- Det er synd vi ikke klart å gå i takt for å få etablert et fond for plassering og forvaltning av eierløs arv med evighetsperspektiv. Det ville vært en ny varig og etter hvert viktig kilde til finansiering av frivilligheten [formuen til mennesker uten arvinger tilfaller staten, journ. anm.]. Det handler om skepsis. De ulike organisasjonene tror at det blir for lite til dem sier Brekke.

Frivillighet Norge har arbeidet med muligheten for et slikt fond, som de allerede har hatt i Sverige, i mange år, og som nå har enorm avkastning. Dette gis nå istedenfor som en årlig donasjon til barne- og ungdomsorganisasjonene. Midlene varierer fra år til år, og må brukes samme år.

- Regjeringen har aldri villet realitetsdrøfte denne saken med oss. I en del saker er det lettere for dem med splitt og hersk. Det er en utfordring vi må jobbe med hele tiden, hvis man glemmer det faller det sammen, sier hun.

Brekke tror at en grunn til at regjeringen ikke vil ha ordninger som omfatter hele frivillig sektor er at de er redde for at frivilligheten er for sterk i dialogen med utviklingen av ordningen. Derfor er det viktig å skape en felles forståelse av at man må holde sammen.

-Jeg har vært opptatt av å skape en forståelse blant organisasjonene om at det må brukes flere virkemidler, som treffer ulike deler av frivilligheten, for å stimulere til vekst i hele frivillig sektor. Selv om ikke alle krav Frivillighet Norge fremmer, treffer egen organisasjon like godt hver gang, må organisasjonene stå samlet. Det er ikke sånn at en ordning går på bekostning av andre ordninger. Og organisasjonene kan være trygge på at over tid vil Frivillighet Norge bruke musklene sine også på ordninger som har stor betydning for din organisasjon, sier hun.

«Spillsaken»

Forholdet til spill, og ikke minst pengene som følger med, har vært en annen sak som har splittet frivilligheten i minst to leire. Ikke har man blitt enige om spillene burde finnes eller hvor strengt de burde reguleres. Man er heller ikke enige i hvor pengene burde gå. Denne striden har vart i hvert fall siden Lotto kom i 1987, og ble reaktualisert i 2007, etter at spillmonopolet ble innført og enarmede banditter borte.

Anne-Karin Kolstad, som var leder i Actis, paraplyorganisasjonen for organisasjoner som jobber med rusproblematikk, står steilt i den ene leieren. Hun var en av de som jobbet for å få et spillmonopol i 2007 fordi skadevirkningene av spillavhengighet ble så store.

- Det var noen få som startet prosessen, og fikk vist hva spillene gjorde med folk. Vi hadde 100 000 spillavhengige, som spilte for 22 milliarder årlig. Noen tapte på at de forsvant, noen av oss ville aldri tatt imot pengene, sier hun.

Kolstad får støtte fra dagens leder Mina Gerhardsen som mener at frivilligheten burde sagt nei til å ta i mot penger fra spillvirksomhet.

- Spill som skaper avhengighet for folk burde være umulig for frivillige organisasjoner å ha som inntektskilde, sier hun.

Dette er imidlertid store deler av frivilligheten uenig med dem i. Hadde frivilligheten stått sammen om å kreve at pengene fra pengespill skulle gå utelukkende til frivillighet hadde man sluppet å dele pengene med andre gode formål, slik man må i dag.

- Frivillighet Norge er bastet og bundet med tape for munnen på mye som handler om pengespill og lotteri. Frivilligheten trenger dette for å finansiere sitt arbeid, og når de har fratatt seg selv muligheten syns vi det er synd. Det føler jeg da, men jeg er ikke helt aleine om det, sier Solvang.

De siste årene har en ny trussel mot de pengene frivilligheten tross uenighet faktisk mottar, dukket opp. Sven Mollekleiv er nå bekymret for at hele den norske spillmodellen knekker sammen, hvis det ikke gjøres noe.

- Frivilligheten trues og utfordres av internasjonale spillselskaper som bryter med den solidaritetsmodellen Norsk Tipping representerer. Profitt til eiere tar fra overskudd til formålet. Det er viktig at Stortinget fortsetter å støtte den politikk de selv har utviklet gjennom mange år. Viktig er det også at enkelte idrettsstjerner ikke lar seg kjøpe i kortsiktige egeninteresser på bekostning av idrettens og frivillighetens kollektive verdiskapning, sier han.

Lokal forankring og inkludering

- Frivillighet Norges viktigste samfunnsoppdrag er å bygge frivilligheten og organisasjonene fra grasrota. De må slippe til den lokale frivilligheten. Man ser hvor viktig den er nå som velferdsstaten slår sprekker og borgerne igjen må engasjere seg, sier Ryfetten.

At samarbeid lokalt er noe av det viktigste fremover får han støtte i av Anne Lise Ryel, som mener kommunene må komme mer på banen.

- Folk bor jo ikke i staten. Kommunen er de som må stille med lokaler og møteplasser. Det er viktig at de ser at det er idrett og kultur, ja, men også helse og humanitært arbeid. Det var jo organisasjonene som bygde opp velferdsstaten. Sanitetskvinnene og Nasjonalforeningen for folkehelsen for eksempel. Disse organisasjonene er limet i samfunnet, sier hun.

Dette er også et satsningsområde for Frivillighet Norge, som ønsker tettere samarbeid mellom kommunene og frivilligheten. I situasjonen vi ser nå, hvor man skal bosette mange flyktninger, er det naturlig at frivilligheten tas inn som samarbeidspartner.

- Et inkluderende samfunn krever en inkluderende frivillighet. Det betyr både at lokale lag og foreninger må invitere flyktninger og asylsøkere inn som deltakere, og at vi må spille på lag med minoritetenes egne organisasjoner. Man må snakke med de frivillige organisasjonene om hva de har behov for hvis de skal inkludere de nyinnflyttede. Det holder ikke alltid med en plakat på asylmottaket, sier ny generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen.

Han legger til at det er alt for mange kommuner som ikke ser forskjell på frivilligheten og vanlige tjenestetilbydere, og tror at de bare kan bestille spesifikke former for frivillighet. Måten Frivillighet Norge jobber med spørsmålet på er på frivillighetens premisser, med informasjonsopplegg både til innvandrere som ønsker å bli en del av frivilligheten, og rekrutteringsworkshops for organisasjoner som ønsker flere frivillige. Man legger også til rette for kontakt mellom minoritetsorganisasjoner og tradisjonelle frivillige organisasjoner.

- Vi tar for oss spørsmål som «Hvor foregår den sosiale kontakten i Norge» og «Hvem arrangerer fotballtreningen barna våre går på»? Vi bistår også de tradisjonelle organisasjonene med å jobbe med sin organisasjonskultur og fjerne barrierer for deltakelse. Ofte kan en intern organisasjonskultur gjøre det vanskelig for minoriteter å bli inkludert i fellesskapet, forteller Slotterøy Johnsen.

Arbeidet, som har pågått i mange år, har båret frukter. Nesten ti prosent av medlemsorganisasjonene i Frivillighet Norge er minoritetsorganisasjoner, og minoritetsdeltakelsen i frivilligheten i Norge er i verdenstoppen.

- Sist gang vi fikk tall hadde innvandrerbefolkningen en deltakelse på 36%, som er den samme andelen som i hele befolkningen i Danmark, forteller Slotterøy Johnsen.

Ny portal

Et av tiltakene for å styrke frivilligheten på grasrotnivå er en felles portal for frivilligheten som Frivillighet Norge nå er i gang med. Det er en litt annen rolle vi nå ser Frivillighet Norge i. Slotterøy Johnsen mener likevel at det er naturlig og riktig å bruke styrken som ligger i organisasjonens bredde og kompetanse til å utvikle nye aktiviteter til beste for frivilligheten.

- Det er ingen revolusjon på gang. Portalen er litt ny i den forstand at vi henvender oss til "folk flest" og ikke bare til myndighetene. Vi mener vi er en naturlig aktør til å ta på oss den rollen. Interessepolitikken er viktigst, men portalen skaffer oss også kunnskap om tilstanden i frivilligheten. «Hvilke behov har folk, og hva er det lett å få frivillige til å stille opp på?» Det kan hjelpe oss med å legge strategien fremover. Vi skal ikke inn å lage såpe eller meieriprodukter, sier han.

Slotterøy Johnsen mener at den kan bli et viktig verktøy for at muligheten til å delta i norsk frivillighet kan synliggjøres, og hjelpe organisasjonene over i en ny tid, med nye behov, og nye former for frivillighet.

Ønsker for 10-årsdagen

- De sier jo at «hvis man ikke klarer å endre en organisasjon 10% hvert år, må man endre den 100 % hvert tiende år». Det er jo lett for meg å si nå da. Det er som å sitte i opposisjon. Da kan man si hva som helst, sier Solvang

Han ønsker seg enda større tydelighet, og et jubileum man bruker til å utvikle seg, like mye som til festtaler.

- Hvis vi bruker 10-årsdagen til å gå kritisk inn hva har vi fått til og hva har vi ikke har fått gjort, på en edruelig og sannferdig måte har Frivillighet Norge i dag grunnlaget for å rykke opp en divisjon, sier han.

Mina Gerhardsen, som satt i interimsstyret for ti år siden, og nå er leder for paraplyorganisasjonen Actis, ønsker seg en enda mer involverende arbeidsform, og hun legger til at de ønsker å arbeide tettere med Frivillighet Norge fremover.

- Skal man samle mange ulike organisasjoner kan man ikke gjøre det ved at flertallet rår, men gjennom prosesser og forankring. Frivillighet Norge kunne kommet lengre med mer involvering. Dialogen kunne vært sterkere, selv om det fremdeles var konsensusbasert, sier hun.

Birgitte Brekke vil ikke legge for mye føringer på Stian Slotterøy Johnsen, men hvis hun skulle gi ett råd til sin etterfølger så må det være dette:

-Som generalsekretær kan man ikke lytte nok til organisasjonene. Glem aldri å lytte.

Tekst: Margrethe Gustavsen

Foto: Frivillighet Norge