Sturla Stålsetts tale på Topplederkonferansen 2015

 

Kjære alle sammen

2014 har vært et spennende år for oss som arbeider med rammebetingelsene for drift av frivillige organisasjoner: Det første hele året med en ny regjering og året hvor medlemmene i Frivillighet Norge har blitt enige om en ny frivillighetspolitisk plattform.

Organisasjonenes samarbeid i Frivillighet Norge går nå inn sitt 10. år. Vi har lykkes godt med å fylle begrepet frivillighetspolitikk med innhold og med å sette frivillighetspolitikk på dagsorden. Blant våre største seiere er:

  • momskompensasjon
  • fjerning av kravet om arbeids og oppholdstillatelse for å kunne gjøre frivillig arbeid
  • etablering av et Frivillighetsregister
  • at vi reddet skattefradragsordningen for gaver til frivilligheten i 2010, og at ordningen nå er under videreutvikling
  • vi har også etablert en samarbeidsplattform med KS og en samarbeidsavtale med regjeringen om kjøp av tjenester fra ideelle aktører på helse og velferdsfeltet

I 2014 har regjeringen lagt fram forslag til en Frivillighetserklæring som uttrykker intensjonene for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor.

Det er vi veldig glade for. Vi ser på erklæringen som et første skritt mot et enda mer forpliktende samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.

Hvorfor er samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor så viktig?

Bli med på et tankeeksperiment! Tenk dere Norge uten frivilligheten. Hvordan ville nærmiljøene vært?

Se for dere fritidstilbudet til barn og unge. Idrettsanleggene og tur- og løypenettene. Hvordan vil kulturlivet vært? Og hva med miljøvern, kulturminnevernet og beredskapsarbeidet? Se for dere lokale 17-mai arrangementer og andre høytidsmarkeringer.

- Selvfølgelig kan kommunene ta ansvaret for en del av det frivilligheten driver med, eller de kan bestille private firmaer til å løse oppgavene. AS Speider-opplevelser kan sikkert ta barna med på tur!

I dag har norske organisasjoner til sammen 10 millioner medlemmer og over halve Norge er med å gjøre frivillig innsats!

Det at frivilligheten tilbyr aktiviteter og løser oppgaver i samfunnet har altså en merverdi for samfunnet vårt. Uten frivilligheten blir det rett og slett mindre demokrati. Uten frivilligheten mister vi også viktige sosiale møteplasser, uformell læring og identitetsbygging.

Dugnaden som utføres i de frivillige organisasjonene har velferd og livsutfoldelse som formål, i form av:

  • gode fritidsaktiviteter
  • ivaretakelse av ulike rettigheter
  • å etablere trosfellesskap
  • eller å løse konkrete oppgaver innenfor beredskap, helse og omsorg

Men samtidig er dugnaden også velferd i seg selv. Det er folkehelsebyggende, inkluderende og kriminalitetsforebyggende å være deltaker i dugnaden.

Frivillighet Norges nye Frivillighetspolitiske plattform er basert på visjonen om at det må skapes ROM FOR FRIVILLIGHETEN. Fordi det er bra for samfunnet og fordi det er bra for individet. Frivilligheten er en hjørnestein i demokratiet og velferdssamfunnet vårt.

Et premiss for at frivilligheten skal ha denne funksjonen er imidlertid at den får utvikle seg i tråd med sin egenart. Mister frivilligheten sin egenart skjer det på bekostning av demokratiet og velferden.

I vår nye Frivillighetspolitiske plattform beskriver vi hva som må til for at frivilligheten skal være fri og uavhengig – bevare sin egenart. Det handler om å redusere byråkrati, økt forutsigbarhet og om økonomi.

Organisasjonene trenger frie midler. Og fordi de opererer på ulike områder i samfunnet og har ulike forutsetninger, trengs flere ulike grep for å sikre dem tilgang på dette. Det fins ingen universalløsning.

Momsrefusjon og økte beløpsgrenser for skattefradrag for gaver, er viktige tiltak. Offentlig støtte til frivilligheten er imidlertid også viktig.

Vi har lang historie for samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten i Norge. Samarbeidet er tuftet på anerkjennelsen av at frivilligheten først og fremst tjener samfunnet, ikke staten.

Det er et særtrekk ved den nordiske sivilsamfunnsmodellen at det er tverrpolitisk enighet om hvilke roller frivilligheten skal fylle i et levende demokrati. Og om at det offentlige har et ansvar for å legge til rette for dette. Vi har derfor mange eksempler på at også organisasjoner som mottar offentlig støtte, fyller rollene som innovatører og som vaktibikkjer i demokratiet og velferdsproduksjonen.

Risikoen for offentlig styring av frivilligheten er først en utfordring når offentlige støtteordninger utformes som bestillinger om at organisasjonene skal bidra til å realisere konkrete politiske mål. For å unngå dette anbefaler Frivillighet Norge at andelen offentlig støtte som gis som driftsstøtte må økes og for øvrig at frivilligheten inviteres til dialog om utformingen av offentlige støtteordninger.

Den såkalte likebehandlingen som dukker opp i ulike varianter i det offentliges samarbeid med frivilligheten, er en utfordring for frivillighetens egenart. Når offentlige anbudskonkurranser skal avgjøre om organisasjoner som lenge har samarbeidet med det offentlige fortsatt skal få kontrakt, eller om de skal få offentlig støtte, er det ikke forenkling for organisasjonene. De tvinges til å bruke betydelig flere ressurser på administrasjon. Det er komplisert og dyrt å delta i anbudskonkurransene. Organisasjonsdriften blir også mer uforutsigbar.

Det er ikke bare ideelt drevne institusjoner på omsorgsfeltet som opplever dette. Også utviklingen av tekniske hjelpemidler og førerhundopplæringen som Blindeforbundet i mange år har stått for, er blitt anbudsutsatt. Og Helsedirektoratet har på trappene en tilskuddsordning for organisasjonene på HIV-feltet som skal lyses ut på anbud og tilstås gjennom kontrakter av 3 års varighet.

Det er også bare forenkling for det offentlige - ikke for organisasjonene – at organisasjonene skal "likebehandles" gjennom å måtte søke om lotteri-verdighet for å delta i stadig flere støtteordninger. Selv om organisasjonene ikke har planer om å drive lotteri.

Og nå skal dere få høre hvilke øvelser dette innebærer for organisasjonene! For å bli lotteriverdig må man:

  • skrive søknad og opplyse hvem som er utpekt som lotteriansvarlig i foreningen
  • betale gebyr (laveste gebyr er 1300 kr)
  • sende regnskaper til lotteritilsynet hvert år

I tillegg må organisasjonene – selv om de ansees som samfunnsnyttige i alle andre sammenhenger - dokumentere at de er samfunnsnyttige i henhold til lotterilovens snevre definisjon av begrepet. Og det er det flere som ikke er! Bymisjonen i Bodø, studieforbundet Funkis, Nei til EU og Norsk Fosterhjemsforening er eksempler på organisasjoner som ikke har passert nåløyet.

Det er uheldig at staten stempler solide organisasjoner med stor tillit i befolkningen, som ikke-samfunnsnyttige på denne måten. Når regjeringen skriver i utkastet til Frivillighetserklæring at den anerkjenner frivillighetens selvstendige rolle og ikke ønsker å regulere frivilligheten, men vil støtte opp under dens egenart, forventer Frivillighet Norge at det blir ryddet i dette.

I Frivillighetspolitisk plattform legger Frivillighet Norge til grunn at frivilligheten er i kontinuerlig endring. Frivilligheten påvirker samfunnnet, og samfunnet påvirker frivilligheten.

Blant de generelle utviklingstrekkene som har preget frivilligheten i Norge etter 2. verdenskrig er for eksempel sekulariseringen og den økte levestandarden i kombinasjon med mer fritid.

I den nye frivillighetspolitiske plattformen peker Frivillighet Norge på noen av de utviklingstrekkene i som vi mener skaper muligheter og utfordringer for organisasjonene i vår tid. Det handler om:

  • Økende levealder
  • Det offentliges behov for samarbeidspartnere til omsorgsoppgaver
  • Økende sosiale forskjeller
  • Individualiseringstendensen
  • Et mer mangfoldig samfunn
  • Voksende folkehelseutfordring
  • Digitalisert kommunikasjon
  • Klimautfordringer

Disse utviklingstrekkene må tillegges vekt av organisasjonene når de legger sine planer. De må også tillegges vekt av kommune og stat når de skal utforme sin frivillighetspolitikk.

Skal vi opprettholde den høye deltakelsen i frivilligheten i 2015 og framover må organisasjonenes rekrutteringsmetoder, aktiviteter og kommunikasjon tilpasses vår tid. Det offentlige må stimulere denne endringen gjennom sine støtteordninger og tilrettelegging av infrastruktur.

For at frivilligheten skal være i stand til å løse utfordringene og bruke mulighetene som utviklingstrekkene representerer må både organisasjonene og det offentlige ha mer kunnskap om:

  • hva som motiverer til deltakelse som medlem, frivillig, giver og sympatisør
  • hva som hindrer deltakelse

Både organisasjonene og det offentlige trenger også mer kunnskap om frivillighetens betydning for samfunnet: for tillitsbyggingen, folkehelsen, demokratideltakelse, inkludering osv.

På lokalt nivå er det stort behov for at kommunene kartlegger lokal frivillighet som utgangspunkt for å utvikle politikk som stimulerer til vekst i foreningslivet. De fleste kommuner kjenner de organisasjonene som søker støtte, men har liten kunnskap om resten. Lokalt foreningsliv har ofte også lite kontakt på tvers.

I Veitvet bydel trodde politikerne at frivilligheten var død. Ansatte ble sendt ut i nærmiljøene for å undersøke. De fant liv! Et stort antall små foreninger med mange aktiviteter var i sving. Men som en av de ansatte sier: på Veitvet ligger fotballen stille mens folket danser! Dansegruppene, trommegruppene og yogaklubbene trodde verken kommunale støtteordninger var for dem, eller at det de drev med interesserte andre enn egen bekjentskapskrets!

De lokale foreningene på Veitvet oppga at de trengte

  • lokaler til aktiviteter
  • å låne PC
  • veiledning om organisasjonsdrift
  • veiledning om ulike kommunale tilbud og hvordan man tar kontakt,søker støtte mm.
  • … for å kunne vokse og hente ut sitt fulle potensial.

For å gjøre suksesshistorien kort: med enkle grep ble det etablert "stikk-innom sentraler" for foreningene to steder i bydelen, med åpningstid på ettermiddag/kveld. Etter kort tid stilte flere foreninger på dugnad for kommunen og pusset opp Bjerke gård, som de får bruke som lokaler for sine aktiviteter. 24 foreninger har etablert et kulturforum. De lobbet politikerne i Oslo, som nå gjør om gamle Veitvet senter til et kulturbygg, som foreningene skal få bruke. Foreningene samarbeider om arrangementer. De har også engasjert seg i en Trafikk-aksjon. Snart skal tungtrafikken ut av Veitvet sentrum!

Det er blitt bedre folkehelse, mindre kriminalitet og et varmere og mer aktivt inkluderende fellesskap i nærmiljøene på Veitvet. Folk sier rett og slett at det blitt enda hyggeligere å bo der!

Eksempelet viser at økt kunnskap hos det offentlige og organisasjonene om:

  • hva som motiverer for deltakelse
  • hvilken tilrettelegging som må til
  • hvilke ressurser som trengs
  • hvilken rolle frivilligheten kan spille i samfunnet
  • gir økt aktivitet og deltakelse i frivilligheten.

Det er en vinn for organisasjonene og en vinn for det offenlige!

Utviklingstrekkene som skisseres i vår nye frivillighetspolitiske plattform indikerer også at organisasjonene trenger mer ressurser til tilrettelegging for frivillighet, og ikke minst: til digital kommunikasjon.

Organisasjonenes byråkratiske arbeidsbyrde øker og handler mer og mer om kommunikasjon via offentlige nettportaler. Det kan synes enkelt for det offentlige, men oppleves ikke slik for skiftende styreledere og kassere i frivillige foreninger!

For å kommunisere med publikum og egne medlemmer må organisasjonene ha gode hjemmesider, kommunisere på Facebook og gjerne i flere sosiale medier. Det er nesten umulig for organisasjoner å nå gjennom med sine syn hvis de konkurrerer med offentlige eller private aktører, som bruker store summer på kommunikasjonsbyråer.

Samtidig er det vanskeligere for organisasjonene å rekruttere frivillige til å ta seg av oppgavene. Det krever både tid og kvalifikasjoner. I en medlemsundersøkelse Frivillighet Norge gjorde i fjor blant ansatte og frivillige ledere i organisasjonene, oppga 1/3 at de synes det var blitt vanskeligere å rekruttere frivillige i løpet av siste treårsperiode. Halvparten oppga at frivillige stiller større krav om tilrettelegging fra organisasjonens side, når de skal gjøre frivillig innsats.

Organisasjonene trenger anerkjennelse fra det offentlige for at frivillighet ikke er gratis og for at det er nødvendig å bruke ressurser på administrasjon for å tilrettelegge for frivillighet og drive forsvarlig og god organisasjon i 2015-samfunnet. Dette må reflekteres i offentlige tilskuddsordninger og –fritaksordninger.

Det siste budskapet jeg vil trekke fram fra Frivillighet Norges nye frivillighetspolitiske plattform i dag er behovet for rom. Når vår visjon er rom for frivilligheten må det nemlig også tolkes bokstavelig: frivilligheten trenger steder å være! Steder som er egnet for organisasjonenes aktiviteter – i 2015.

I avisen forrige uke kunne vi lese at Oslo kommune har økt leien de krever av idrettslag og andre som bruker skolenes lokaler. Dette hører vi også fra andre kommuner. Kulturorganisasjoner trenger lokaler med riktige lydforhold, og de trenger lagringsplass. Knapt noen har råd til å bruke de nye flotte kulturhusene som er bygget.

Innvandrerorganisasjoner sliter ekstra tungt med å finne steder å være. De har aktiviteter for hele familien om kvelden eller i helgen, eller tilbud til kvinner eller eldre på dagtid. Innvandrerorganisasjoner har ofte lite ressurser i form av nettverk i nærmiljøet og offentlig støtte. De er naturlig nok også ofte "nykommerne i frivilligheten", i kommunen.

Å gi rom til innvandrerorganisasjonene er viktig for å inkludere dem som en del av nærmiljøene. – For å få til mer samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner og tradisjonelle norske organisasjoner, og med kommunen.

Frivillighet Norge oppfordrer derfor det offentlige til å gi rom til innvandrerorganisasjonene, skape møteplasser for organisasjonene og til å sørge for at innvandrerorganisasjoner får tilskudd og kan ha stabil drift. Inkluderingen blir først reell når holdning følges opp med handling. Å ikke handle- ikke skape rommet - kan faktisk være å stenge ute.

Med det skal jeg avslutte mitt innlegg. Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at Frivillighet Norges nye frivillighetspolitiske plattform ligger i mappene som er delt ut.

Jeg er stolt av det vi får til sammen i Frivillighet Norge og glad for tilliten dere gir meg som styreleder i organisasjonen. Det er flott å treffe så mange ledere i frivillig sektor på en gang! Jeg håper jeg rekker å snakke med mange før formiddagen er over, og at dere bruker tiden både til å bli kjent med hverandre og støttespillerne våre som befinner seg bakerst i rommet. Noen av dem kan hjelpe med medlems- og organisasjonssystemer, grafisk design og regnskap, mens andre deler ut penger! Vi sier en særlig takk til hovedsponsoren for konferansen Norsk Tipping, som også bidrar i programmet med en såkalt drømmestipendmottaker, som skal lese en monolog for oss senere i dag.

Takk for meg.