Frivillighet Norges foreløpige kommentar om "Fritidskortet"

I den nye regjeringserklæringen står det at fritidskortet skal kunne "benyttes til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter etter mønster fra ordningen på Island. Ordningen skal være ubyråkratisk og det skal være mulig for kommunene å legge på en lokal andel.”

Vi mener målet for fritidskortet i Norge må være å gjøre det mulig for alle å delta i organiserte fritidsaktiviteter, uavhengig av familiens økonomi, i tråd med Fritidserklæringen. Det norske fritidskortet må ta utgangspunkt i hvordan frivilligheten fungerer i Norge. Vi kan lære mye av erfaringene fra Island, men den islandske løsningen kan ikke kopieres.

Frivillighet Norge ønsker å bidra til at målet med Fritidskortet nås og vi vil hente innspill fra våre medlemmer om hvordan kortet bør fungere i praksis. Her en våre oppdaterte kommentarer etter innspill fra medlemsorganisasjonene.

Våre foreløpige kommentarer

Fritidskortet bør utredes grundig i forkant og frivilligheten bør inkluderes i utredningsfasen. Utredningen bør også vurdere andre tiltak for å nå målet om at alle skal kunne delta i fritidsaktiviteter. Kortet må evalueres.

Dersom Fritidskortet skal fungere som en universell ordning for alle barn må det tilføres mye midler. Det er avgjørende at disse midlene ikke hentes fra eksisterende statlige og/eller kommunale tilskuddsordninger. Dette vil i tilfelle svekke organisasjonenes mulighet til å tilby aktiviteter.

På Island er det mange familier utenfor målgruppen som har benyttet seg av ordningen, mens flere innenfor målgruppen har uteblitt. En av hovedårsakene til sistnevnte var bekymring for at andre stønader til familien skulle avkortes og at IT-løsningen var vanskelig. Derfor har kommunene jobbet mye med å gjøre ordningen kjent og gjøre den tekniske løsningen enkel og tilgjengelig. Nå er det ca. 80-90 % som benytter seg av ordningen.

Fritidsaktiviteter i Norge organiseres i stor grad av frivillige, og vi har få felles sertifiseringsordninger på tvers av organisasjoner. Ved krav om lønnede eller sertifiserte instruktører til organisasjoner for å få dekket kostnader gjennom Fritidskortet, vil en rekke fritidstilbud i praksis falle utenfor.

Det er behov for en teknisk løsning som gjør det enkelt for organisasjoner å få dekket sine kostnader gjennom kortet. De færreste organisasjoner registrerer personnummer på medlemmer i dag. Dersom Fritidskortet skal knyttes opp til personnummer, må frivillige organisasjoner oppgradere sine medlemssystemer. Dette krever en standard for utveksling av informasjon mellom medlemssystemer og det offentlige. Det offentlige bør støtte eventuelle behov organisasjoner har for å oppgradere sine medlemssystemer i en slik prosess.

Informasjon om ordningen på Island

Fritidskortet på Island dekker kun aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner. Også i Norge vil det være behov for å avgrense hvilke typer aktiviteter kortet skal kunne dekke kostnadene ved. Krav om registrering i Frivillighetsregisteret, eventuelt i en av flere nærmere definert underkategori, er en mulig avgrensing i Norge som er objektiv og forutsigbar for alle parter.

Kommunal, ikke statlig ordning

Ordningen på Island er ikke en statlig, men kommunal ordning som startet i Reykjavik i 2006. Flere andre kommuner er nå tilknyttet ordningen. Rundt halvparten av Islands innbyggere bor i Reykjavik og nabokommunene. Målet med ordningen er å redusere ungdomskriminalitet, rusmisbruk og øke sosial inkludering.

Forvaltning

Kommunene har vært opptatt av de skal eie IT-løsningene og dataene som finnes der. Dette betyr at kommunene vet veldig mye om kontingentnivå i ulike organisasjoner, andelen som deltar i enkelte bydeler og lignende. De integrerte IT-systemene gjør også at kommunene kan følge med på kontingentnivå og fange opp hvis prisene plutselig økes til maksgrensen for hva som blir dekket av Fritidskortet.

Finansiering

Ordningen finansieres med friske midler fra kommunene. Ingenting har blitt tatt fra eksisterende ordninger eller fra andre offentlige ytelser til familier. Ordningen dekker ikke utstyr eller reiser. Dette dekkes fortsatt av Arbeidsdirektoratet dette for dem som har behov for det.

Hvert barn får 50 000 islandske kroner, som er rundt 3500 norske kroner, som gir en totalkostnad på 2,5 - 3 milliarder kroner per år dersom Fritidskortet i Norge skal ha tilsvarende verdi for det enkelte barn. Man har vurdert å gi differensiert sats, men har bestemt at en universell ordning som barnetrygden i Norge er best for å oppnå måle.

Teknisk løsning

Gode IT-systemer er helt avgjørende for en velfungerende ordning. Det kreves også god integrasjon mellom offentlige systemer og organisasjonenes systemer. Kommunene på Island har flere ulike løsninger.

Foreldre/foresatte forvalter ordningen til barna er 18 år. I Reykjavik brukes noe tilsvarende Altinn hvor en foresatt logger seg inn. Den får da tilgang til blant annet Fritidskortet, med oversikt over sine barn, deres aktiviteter og kontingent for disse. Den foresatte kan da bruke de 50 000 islandske kronene til å betale hele eller deler av kontingenten til det aktuelle barnet. Det kan også fordeles på flere aktiviteter og spre bruken utover hele året. Beløpet nullstilles hvert år, og kan ikke overføre til neste år.

Krav til organisasjoner

• Organisasjonene i ordningen inngår en kontrakt med kommunen om et medlemsregister. Registeret snakker med «Altinn» og organisasjonene registrerer personnummer på alle barna som deltar.
• For å få kontrakt er det krav om at aktiviteten varer med enn ti uker. Barnet skal altså delta i en jevnlig fritidsaktivitet. Det er unntak for aktivitet i sommerferien for ungdom med funksjonsnedsettelse.
• Aktiviteten må gjennomføres av lisensierte eller faglig kompetente personer, underforstått at støtten gjennom Fritidskortet blir brukt til å lønne voksne ledere. Før ordningen ble innført var det allerede et system med lisensierte trenere i idrettsforeninger.
• Det er kun treningsavgiften som dekkes - ikke reise, utstyr, cuper eller lokale. Det eneste unntaket er at ungdom mellom 16 og 18 år kan trene på treningsstudio i regi av en idrettsforening.
• Organisasjonene kan ikke øke kostnadene for deltakelse hvis de skal inkluderes i ordningen.