Gjestespalte i Nationen: Frivilligheten er sin egen – også som samfunnssektor

Organisasjonene skaper limet i lokalsamfunnet og bygger sosial kapital – som vi får tilbake i form av høy tillit i samfunnet – og i form av mobilisering når det trengs, enten det er å lete etter bortkomne i fjellet eller en savnet i byen, være leksehjelper eller besøksvenn, måke fotballbanen, bake og ta lodd til inntekt for koret, eller kjøre eldre til samfunnshuset hvor en frivillig teatergruppe opptrer, og frivillige driver kaffeservering til inntekt for barn i Malawi... Det norske samfunnet ville sett helt annerledes ut uten frivilligheten!

Den høye tilliten frivillige organisasjoner nyter er ikke nok. Vi må anerkjennes som en egen samfunnssektor, og det må føres en helhetlig frivillighetspolitikk.

Akkurat som næringslivet består av flere ulike næringer, består frivillig sektor at av en rekke organisasjoner med ulike arbeidsfelt og formål. Også politikerne har et ansvar for å forvalte den ressursen som frivilligheten representerer. En helhetlig frivillighetspolitikk må baseres på at det er nødvendig med flere ulike grep for å stimulere alle deler av frivillig sektor. Det dreier seg om å legge til rette for gode rammebetingelser og et sett av ulike virkemidler for finansiering og organisering av frivillige organisasjoner. Fordi frivillighet har en særlig verdi.

Det må forskes mer på hva som motiverer til deltakelse og andre temaer som er viktige for at sektoren og de enkelte organisasjoner skal kunne ta de riktige strategiske valgene for sin videre utvikling, og for at myndighetene kan legge best mulig til rette for denne ressursen.

Statlig vingling

Det mangler en helhetlig tankegang og koordinering hos departementene i dag. Uten en felles politikk fra det offentlige risikerer vi forskjellsbehandling fordi departementene har ulike krav, forventninger og definisjoner i ordningene de har ansvar for. Sjekker du i lovverket hva en frivillig organisasjon er, får du minst fire forskjellige svar. Skatteloven, merverdiavgiftsloven og lotteriloven har forskjellige definisjoner. I tillegg kommer en fjerde måte å forstå frivillige organisasjoner på i loven om frivillighetsregister. På grunn av de ulike definisjonene, skapes det – bevisst eller utilsiktet - grobunn for forskjellsbehandling mellom de frivillige organisasjonene.

Det er Kulturdepartementet som har ansvaret for frivillige organisasjoner, og det er de som må eie og forvalte definisjonen med utgangspunkt i Frivillighetsregisteret.

Frivillighetsregisteret ble etablert for kunne å samordne og forenkle. Dersom det var tatt i bruk etter intensjonen, ville det ikke oppstått episoder hvor det stilles spørsmål om en frivillig organisasjons har fått midler fordi statsråden liker organisasjonen eller ikke. Det vil være mulig å lage tydelige kriterier som er politisk uavhengige, og full åpenhet om tildeling og bruk. Det vil legge til rette for et levende organisasjonsliv under alle politiske forhold, som gjør det mulig å planlegge langsiktig for organisasjonene.

Partiene overbyr hverandre når de snakker om at de vil styrke frivilligheten, la den utvikle seg på egne premisser og sørge for å gi organisasjonene bedre rammebetingelser. Valgåret 2013 vil kunne gi svar på hvem som vil gå inn for en helhetlig frivillighetspolitikk med et mangfold av virkemidler for vekst og utvikling i sektoren.

Da er det greit å huske på at frivillighet lever av lyst og dør av tvang.