Helen Bjørnøys innlegg på Topplederkonferansen

Har vi en helhetlig frivillighetspolitikk?

Som vi har hørt her i dag står frivilligheten overfor mange valg. I tillegg er det stortingsvalg i år.

Derfor er det viktig for Frivillighet Norge, og også våre myndigheter vil jeg tro, å gjøre opp status seks år etter at Frivillighetsmeldingen kom.

Vi er selvfølgelig glade for at det i det hele tatt er etablert en frivillighetspolitikk, selv om den kom først etter at vi hadde holdt på i 150 år.

I Norge var Kirkens bymisjon, Røde kors og Turistforeningen tidlig ute, tett fulgt av Norske kvinners sanitetsforening og mange andre organisasjoner. Det vi egentlig snakker om er pionerene i det norske velferdssamfunnet.

Foreningslivet har hatt en organisk vekst, og helt til på 1980-tallet levde frivillige organisasjoner sitt eget liv. Da fikk det offentlige øynene opp for at foreningene rundt omkring var en stor ressurs for samfunnet, og en sterk maktfaktor.

Organisasjonene så etter hvert behovet for å danne et eget samarbeidsorgan, og Frivillighet Norge ble etablert i september 2005.

I Soria Moria I ble vi stilt i utsikt en helhetlig frivillighetspolitikk og status som egen sektor, og også mer frie midler, gode inntektsordninger og enklere regler. Det skapte mye entusiasme i frivillig sektor å få løfter om en egen sektorpolitikk og gode støtteordninger.

Da den etterlengtede Frivillighetsmeldingen kom i 2007 steg optimismen ytterligere. For første gang fikk vi en storingsmelding som handlet om hele frivillig sektor, ikke bare barn og unge, idrett, bistand og andre tema hver for seg.

I tillegg til å jobbe for det som sto i meldingen, presset Frivillighet Norge på for å øke kunnskapen om sektoren, og bidro til å få på plass dette som forskningsfelt, samt SSBs satelittregnskap. Og ikke minst viktige tiltak som har stått lenge på blokka. Her sikter vi særlig til frivillighetsregisteret, som er ment å bli en kunnskapsbank og system for å legitimere frivillige organisasjoner, ordningen for å få tilbake organisasjonenes momsutlegg, og videreføring av Bondevik I-ordningen for skattefradrag

Frivillighetsregisteret er fortsatt et tomt skall.

Det er riktignok satt opp en konstruksjon, men det fungerer ikke som forutsatt, og foreløpig er det kun en firedel av Norges lag og foreninger som har ”flyttet inn”. For ett år siden tok KUD tak i problemet, og vi håper virkelig det blir satt fortgang i arbeidet, slik at Frivillighetsregistret kan bli den kunnskapsbanken det var ment å være.

Skattefradragsordningen for gaver, som Bondevik I-regjeringen opprettet i 2000, har stått i stampe siden 2005. Rammeverket er der, men vi vil at mange flere enn de knapt 500 foreningene som er med, skal få delta i ordningen, og at det blir enklere for personer og bedrifter å bidra med gaver.

Gaver er en viktig inntektskilde for mange organisasjoner, og utgjør sammen med offentlige støtteordninger, salg og sponsing et viktig spekter av inntekstkilder.

Offentlige tilskudd har riktignok økt, men frivillighetens andel av kulturløftet er med unntak av de årene momskompensasjonen ble trappet opp, pinlig lav (rundt 4 %).

Momskompensasjonen er imidlertid en ordning vi er glad for nå som den er tilbake på sporet igjen etter et hvileskjær i fjor. Det gjorde frivillig sektor engstelig og vi ristet skikkelig på pelsen. Momskompensasjonsordningen er et svært godt frivillighetstiltak som treffer i alle deler av sektoren.

At frivilligheten er blitt såpass stor og muskuløs er kanskje en av grunnene til den delingen forskerne observerer skjer i 2009?

I Soria Moria II var det nemlig en stor endring: Regjeringen valgte å dele frivilligheten inn i idrett og frivillighet. Og slik vi forstår forskerne kan denne todelte frivillighetspolitikken, bli enda mer oppsplittet gjennom at frivillighet og ideelle aktører på velferdsfeltet, behandles separat.

Heller ikke lokalt ser vi helheten i frivillighetspolitikken. Selv om KS er å anse som et knutepunkt og Frivillighet Norge har fått utviklet en samarbeidsplattform med dem, er de fleste kommuner helt frakoblet det som skjer nasjonalt. Bare 20 % av kommunene har utviklet en frivillighetspolitikk.

En tredje grunn til at målet om en helhetlig nasjonal frivillighetspolitikk ikke er nådd, er at tilskudd og tiltak er i regi av sektordepartementene, og at arbeidet på tvers av departementene ikke er tilstrekkelig koordinert.