Ideelle gir mest for pengene

De ideelle er i stand til å levere mer enn omsorgstjenester

Det pågår en debatt om bruk av kommersielle aktører i omsorgstjenestene. Senest ut er Fagforbundet og Norlandia Care, som strides om hvorvidt kommersielle aktører vil svekke eller styrke de ansattes pensjonsrettigheter og kvaliteten i tjenestene.

Kun en håndfull kommersielle aktører drifter sykehjem i dag. Siste oversikt vi har tilgang til, fra 2011, viser at flertallet av sykehjem som ikke er driftet av det offentlige, eies av de ideelle organisasjonene. Det er det en naturlig forklaring på: Kommersielle aktører har som mål å gi eierne økonomisk gevinst, mens de ideelle har som formål å skape et tilbud til beste for både samfunnet og den enkelte bruker.

Før den offentlige utbyggingen av helse- og omsorgstjenestene i mellom- og etterkrigstida, var det ideelle organisasjoner som etablerte og driftet private klinikker og alders- og sykehjem. Organisasjoner som Blå Kors, Frelsesarmeen, Bymisjonen og Sanitetskvinnene etablerte helsestasjoner, barnevern, barnehager, krisesentre, sykehus, sykehjem og sykepleieutdanninger. De startet uten at det var penger å tjene, før det offentlige hadde kapasitet og kompetanse.

De ideelle i dag bidrar ikke bare med kapasitet og kompetanse, de er også samfunnsaktører som fokuserer på hele mennesket og omgivelsene. De er viktige politiske aktører i tillegg til å være innovatører i omsorgstilbudet.

I debatten om private aktører i omsorgstjenestene, er vi bekymret for at det ikke skilles mellom kommersielle og ideelle aktører. I 2010 talte Frivillighet Norge 17 nedleggelser av ideelle tilbud. Frivillighet Norge frykter at en ny borgerlig regjering ikke vil videreføre den viktige kursendringen de rødgrønne gjorde, da de inngikk samarbeidsavtalen med de ideelle leverandørene på helse- og omsorgsfeltet i oktober i fjor.

Kursendringen har ført til at det offentlige nå i større grad etterspør den merverdien de ideelle aktørene tilbyr. Institusjonsdøden vi har vært vitne til i ideell sektor, som følge av det ensidige prispresset i anbudskonkurransene, er bremset opp. Dersom de borgerlige ikke evner å skille mellom kommersielle og ideelle aktører, vil vi igjen se en dramatisk nedleggelse av ideelle tilbud.

De ideelle er i stand til å levere mer enn omsorgstjenester. De ideelle kan identifisere behov og finne løsninger for de mest sårbare langt raskere enn det offentlige, og de kan etablere nye diagnoser og behandlingstilbud før det er penger å tjene. De er talerør for svake grupper, og viktige politiske aktører på vegne av pasienter og brukere.

I debatten om hvem som skal drifte omsorgstjenestene, må vi ta høyde for både offentlige, kommersielle og ideelle tilbud. Alternativet er at vi risikerer at de ideelle velferdsprodusentene forsvinner helt, noe som vil svekke både omsorgstilbudet og muligheten til å bli hørt hos sårbare og utsatte mennesker som det ikke kan tjenes penger på.