Kronikk: Har vi den norske frivillighetsmodellen om ti år?

Norge og Norden ligger i verdenstoppen i frivillig innsats, og halvparten av den norske befolkningen deltar. Norsk frivillighet har tradisjonelt vært preget av bred sosial mobilisering, lojale medlemmer og en stor andel frivillige per ansatt.

Vi kan fortsatt snakke om en norsk frivillighetsmodell, men modellen er gjenstand for globalisering og endring. I et skiftende landskap jobber organisasjonene med å finne en ny form for en ny tid. Her må også politikerne på banen.

Dugnadsånden er ikke død. Tvert imot øker stadig den årlige frivillige innsatsen. Ifølge Statistisk Sentralbyrå produserer frivillig sektor verdier for mer enn 100 milliarder årlig – mer enn halvparten av hva hele den norske industrien produserer. Dette tilsvarer nærmere fem prosent av vårt brutto nasjonalprodukt.

Men det frivillige engasjementets form har endret seg. Stadig flere engasjerer seg spontant eller i enkeltsaker, framfor å vie all sin fritid til én organisasjon. Sammen med økte offentlige krav til byråkrati, fordrer omskiftelige medlemsmasser mer administrasjon og flere ansatte per frivillig. Likevel har sektoren fortsatt om lag halvannen frivillig per ansatt, og særlig innenfor det store kultur- og fritidsfeltet er andelen frivillighet høy – med nærmere syv frivillige per ansatt.

Frivillige flest gir av sin tid til kultur- og fritidsarbeid; hele 60 prosent av de 115.000 frivillige årsverkene nedlegges her. Også dette skiller norsk og nordisk frivillighet fra andre frivillighetsmodeller. Mens nordmenn legger ned flest dugnadstimer i idrettslag og teaterlag, kor og korps, er frivillig sektor andre steder i langt større grad preget av veldedighet og leveranser av helse- og velferdstjenester.

Men helse og velferd er likevel en viktig del av også norsk frivillighetsagenda. Mange av dagens offentlige helse- og velferdstilbud ble i sin tid startet av frivillige pionerer, og senere overtatt av det offentlige og institusjonalisert i velferdsstaten. Uten sin uavhengighet, kunne frivillig sektor vanskelig vært en slik nyskaper og pådriver for utvikling. Norsk frivillighet har tradisjonelt vært mindre avhengig av offentlig støtte enn sivilsamfunnene i mange andre land: Mens en tredjedel av norske frivilliginntekter kommer fra staten, finansieres mer enn to tredjedeler av sektoren ved hjelp av offentlige midler i EU-landene.

Generalsekretær Birgitte Brekke i Frivillighet Norge.

Stabile og frie inntekter er nødvendig for at ikke frivillig sektor skal reduseres til instrument for myndighetenes politiske mål, og for at sektoren skal kunne skape nytt og være et korrektiv til det offentlige. For å bevare denne demokratiske samfunnsbyggerfunksjonen, er derfor kampen mot økt instrumentalisering og politisk styring viktig for frivilligheten.

Dette handler om at det offentlige må gi mer støtte i form av driftsmidler, i stedet for å øke antall målstyrte prosjekter organisasjonene kan søke på. Per nå går utviklingen i motsatt retning. Også denne utviklingen bidrar til at andelen ansatte per frivillig øker, fordi organisasjonene bruker stadig mer tid på søknadsskriving og rapportering. Økt innslag av New Public Management og målstyring siden 1980-tallet, har også bidratt til denne dreiningen i norsk frivillighet. Forholdet mellom offentlig og frivillig sektor har blitt mer kontraktbasert enn det tradisjonelt har vært – noe som bringer oss i retning den tyske tradisjonen.

I mange andre land domineres frivilligheten av veldedige stiftelser, pengedonasjoner og veldedig innsats utøvet av de øvre samfunnslag. I Norge har sivilsamfunnet tvert i mot blitt drevet fram av folk flest på grasrota. Men i likhet med samfunnet for øvrig opplever også frivilligheten økte sosiale forskjeller. I tillegg kommer nå en økende andel av inntektene fra gaver, og flere aktører velger stiftelse som organisasjonsform. Også samarbeid med kommersielle aktører og sosiale entreprenører bringer frivilligheten inn på nye spor.

Det omskiftelige terrenget byr på muligheter for de frivillige organisasjonene, men også dilemmaer. Økt kommersialisering, nye inntektskilder, organisasjonsformer og måter å være medlem på krever omstilling i sektoren. Frivillig sektor har alltid vært en fleksibel sektor, og har sånn sett gode forutsetninger for å manøvrere i ukjent terreng. Men organisasjonene anerkjenner samtidig den frivillighetstradisjonen som har brakt oss til verdenstoppen i frivillighet.

I denne situasjonen er det nyttig både for politiske myndigheter og frivillig sektor å diskutere hvordan vi kan plukke og mikse det beste av det vi har selv og det vi kan hente fra andre. Frivillighet Norge åpner derfor valgåret 2013 med å spørre de politiske partiene hvor de vil med sin frivillighetspolitikk. Og derfor møtes mandag 14. januar 240 toppledere fra frivillige organisasjoner, kulturminister Hadia Tajik og toppolitikere fra samtlige partier for å drøfte følgende spørsmål: Har vi den norske frivillighetsmodellen om ti år?

Birgitte Brekke, Frivillighet Norge.

Kronikken sto på trykk mandag 14. januar 2013 i Nationen.