– Uten innvandrere stopper frivilligheten opp
– Vi sier at uten innvandrere, så stopper Norge opp. Jeg mener at dersom innvandrere ikke deltar, stopper frivilligheten opp! Slik åpnet Noman Mubashir Den store møteplassen på Frivillighetens hus. Fra scenen ble frivilligheten utfordret på inkluderingsarbeid og rasisme.
En rapport fra Norce, bestilt av IMDi, viser at det er forskjeller i deltagelse mellom innvandrere fra ulike land. Barn med foreldre fra Øst-Europa og Asia i deltar mindre i fritidsaktiviteter, sammenliknet med norske barn. Personer med minoritetsbakgrunn er fortsatt underrepresentert i de fleste typer organisasjoner, med unntak av religiøse organisasjoner og menigheter. Å inkludere disse gruppene er avgjørende for en bærekraftig frivillighet. For å få til det, må det jobbes systematisk med å bygge ned barrierer, fordommer og stereotypier.
– Man havner litt der hvor stereotypien setter deg, forklarer Hatem Mansour, som har lang erfaring med antirasistisk arbeid.
Mansour peker på stereotypien om atletiske afrikanere, som blir spurt om å bli med på fotballaget eller i andre idretter. Selv var han alene om å være minoritetsbarn i speideren da han var ung, og mener at dette ikke har endret seg noe særlig siden den tid.
En av forskerne bak rapporten, Thomas Myksvoll, sier at forskjellene i deltagelse kan ha sammenheng med hvilke grupper lag, foreninger og organisasjoner har egne tiltak for å rekruttere.
– Barn av arbeidsinnvandrere, for eksempel polakker, kan ha særlige utfordringer, fordi de likner på oss, men blir oversett i rekrutteringen, forteller han.
En konsekvens kan være at frivilligheten ikke tilrettelegger for disse barna, fordi vi antar at de rekrutteres på samme måte som norske barn. Det stemmer ikke. Når organisasjoner oppgir at de ikke har tiltak for å rekruttere minoriteter, fordi «alle er velkomne hos oss uansett», kan det virke ekskluderende for de gruppene som trenger hjelp med for eksempel språk.
Er likhetene større enn vi tror?
En av løsningene som ble diskutert på Den store møteplassen er nettopp å skape flere møteplasser, der mennesker fra ulike organisasjoner kommer sammen og diskuterer problemstillinger knyttet til deltagelse og rekruttering. Dette er noe Nicole Furnes og Mohammed Jirde Ali fra BIF (Bodø internasjonale foreninger) har god erfaring med.
– I Bodø har vi et frivilligforum som er en fin arena for å bli kjent, og gjøre lokal frivillighet kjent, sier Nicole Furnes.
I tillegg er det viktig å oppsøke de stedene der minoritetene er.
– Voksenopplæringa er en utrolig god rekrutteringsarena. Det er alltid en suksess når vi besøker dem, sier Furnes.
På disse besøkene kommer det frem at erfaringen fra frivillig arbeid er stor blant elevene.
– Jeg vil ikke si meg enig i at dugnad er typisk norsk, det er bare det at de ikke kjenner begrepet. Når vi spør dem direkte om frivillighet, er det mange som sier at de har deltatt på dugnadsliknende arbeid i sine hjemland, sier Furnes.
Erfaring med frivillig arbeid er likere enn det mange tror. Barrierene for deltagelse innvandrere møter er også ganske like de barrierene som de fleste andre opplever. Deltagelse er ikke nødvendigvis knyttet til etnisitet. Det handler like ofte om økonomi, transport og manglende informasjon.
Frivilligheten må jobbe for å bygge ned disse barrierene for alle. Det var hovedpoenget til Vanja Konradsen fra Frivillighet Norge. Hun presenterte de seks barrierene som frivilligheten selv rapporterer står i veien for inkludering: kjennskap, kultur og språk, økonomi, tilgjengelighet, oppfølging og tid.
– Det er viktig å vite om barrierene og reflektere rundt dem, så man kan bygge dem ned for å få med flere deltagere av alle slag, sier Vanja Konradsen.
Er vi redde for å miste det norske?
En organisasjon som har satt inkluderingsarbeid høyt på agendaen er Noregs Ungdomslag. Organisasjonen jobber mye med norsk kulturarv, som dans, mat og teater. Under en avsluttende panelsamtale ble rådgiver Christoffer Knagenhjelm utfordret på om inkludering av minoriteter er vanskeligere i en organisasjon der norske tradisjoner ikke bare er en del av organisasjonen, men organisasjonens aktiviteter. Panelleder Noman Mubashir stilte spørsmålet «Er vi redde for å miste det norske hvis vi blander inn for mange nye tradisjoner?».
– Nei, hvis det er noen som mener det, så har de i hvert fall ikke turt å si det til meg, svarte Knagenhjelm, og fortsatte:
– Det handler ikke om uvilje, men om manglende kompetanse og kunnskap. Vi ønsker å rekruttere nye grupper, det er vi helt avhengig av. Men våre lokalforeninger vet ikke helt hvordan de skal nå ut.
Hatem Mansour mener inkluderingsarbeidet må snus på hodet, og at tallene fra Norce- rapporten viser at potensialet for flere deltagere fra minoriteter er stort.
– Det er ikke mangel på deltagere med innvandrerbakgrunn, hvis inkluderingen skjer på deres premisser! Inkludering må snus fra organisasjonenes premisser til individenes premisser, sier Mansour.
Han mener også inkludering må knyttes til rettigheter og sanksjoner.
– Alle har rett til ikke å bli diskriminert, og alle har en plikt til ikke å diskriminere. Dersom denne plikten brytes, må det få reelle konsekvenser, sier Mansour.
Vi blir aldri ferdig med inkludering
Den store møteplassen er et årlig arrangement, fordi vi aldri blir ferdig med inkludering. Det må jobbes med hver dag, og i alle deler av organisasjonsdriften. For å bidra til dette, har Frivillighet Norge utviklet en rekke ulike verktøy som kan hjelpe med inkluderingsarbeidet:
Inkludering på topp
Inkludering på topp
Inkludering på topp, arbeidsverktøy
Inkludering på topp, arbeidsverktøy
Kartlegging av representasjon i styre og sekretariat blant Frivillighet Norges medlemsorganisasjoner
Kartlegging av representasjon
Mangfoldsplakaten
Mangfoldsplakaten
