Deltagelse og folkehelse

Økt deltagelse og folkehelse henger sammen

Folkehelse er et viktig begrep i politikken og i samfunnet. Folkehelse er en samlebetegnelse på hvordan det står til med den fysiske og mentale helsen til innbyggerne. Trendene viser at nordmenn blir mindre fysisk aktive, samtidig som vi også opplever mer angst, stress og depresjonssymptomer. Flere føler seg ensomme, og ensomhet er ofte knyttet til andre folkehelseutfordringer.

Frivillige organisasjoner trekkes frem som en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med å forebygge ensomhet, arbeidet for psykisk helse og for en aktiv befolkning. Det å bidra til økt deltagelse og forebyggende folkehelsearbeid er ressurskrevende, også for frivilligheten.

Folkehelse som politisk felt

Det er skrevet flere folkehelsemeldinger i Norge. Folkehelsemeldingen er en politisk dokument med prioriteringer for arbeidet med å styrke nordmenns folkehelse. Tidligere var det mest om den fysiske helsen. Meldingen kom da med råd om fysisk aktivitet, matvaner, bruk av tobakk og annen mer tradisjonell helserelatert adferd. Senere har folkehelsemeldingen tatt inn flere elementer. Begreper som sosial ulikhet i helse, likestilling, ytringsfrihet, bosted og lokalsamfunn har blitt viktige begreper, under overskrifter som "De samfunnsskapte vilkårene for god helse".

Folkehelsemeldingen viser til at helse er mer enn fysisk aktivitet og hva man spiser. Den viser at tilgangen til gode helsetilbud, aktiviteter, og informasjon om rettigheter og muligheter er ulik. Det er avhengig av hvor man bor, alder, etnisk bakgrunn, om man er alene, om man er i jobb. Slik sosial ulikhet er ikke greit, og må gjøres noe med. Folkehelse sees ikke på som et ansvar for offentlig sektor alene, i form av tilbud som sykehus, leger og andre medisinske instanser. Frivillige lag, organisasjoner og foreninger, kommuner, private aktører, sosiale entreprenører, og ideelle aktører har fått en større rolle, og et større ansvar, for god folkehelse.

Program for folkehelsearbeid i kommunene

I 2017 startet en tiårig satsing (2017–2027) på kommunalt folkehelsearbeid, som resultat av et forslag fremmet gjennom Folkehelsemeldingen av 2015. Satsingen skal bidra til en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse og livskvalitet. Barn og unge, psykisk helse og rusforebygging er sentrale tema.

Programmet har fem elementer:

• Kunnskapsbasert utvikling av tiltak i kommunene

• Kompetansestøtte og erfaringsspredning på tvers av kommuner og fylker

• Videreutvikling og implementering av styringsdata

• Styrket samarbeid mellom aktører

• Samordning av statlige føringer og virkemidler rettet mot kommunene

Frivilligheten har en rolle i programmet, og skal være en samarbeidspartner for kommunene innenfor de ulike temaene. Samarbeid er avhengig av at det settes av ressurser og lages møteplasser. Hvis kommunen mener alvor med folkehelsearbeidet, bør dette prioriteres.

Les om program for folkehelseprogram i kommunen.

Folkehelsemeldingens betydning for frivilligheten

På grunn av rollen, og ansvaret, som frivilligheten har fått, har arbeidet med folkehelsemeldingen blitt viktig for organisasjoner. Dette kan folkehelsemeldingen brukes til:

Folkehelseprofil

For å kunne gjøre de riktige tingene, tilby de riktige aktivitetene og finne de riktige målgruppene, er det viktig å ha fakta. Folkehelseinstituttet har utviklet en nettside der du kan laste ned din kommunes Folkehelseprofil. Profilen gir en oversikt over hvilke utfordringer kommunen har. Folkehelseprofilen rangerer kommunen på ulike faktorer, som oppvekst og levekår, helserelatert adferd og bomiljø. Dette blir sammenliknet med landsgjennomsnittet.

Å benytte folkehelseprofilen kan spare deg for tid og ressurser når det kommer til kartlegging og faktagrunnlag for arbeidet ditt.

Last ned folkehelseprofilen for din kommune

Frivillighet og ensomhet

En kan føle seg ensom selv om man har et rikt sosialt liv, og en trenger ikke føle seg ensom selv om man ikke har det. På den måten er ensomhet en subjektiv opplevelse, altså noe som er personlig, privat og ulikt fra menneske til menneske.

Livsfaser og risikogrupper

Ensomhet fører til redusert livskvalitet. Selv om noen aldersgrupper er har større risiko for å være ensomme, blant annet ungdom og eldre, er ikke ensomhet et problem som er direkte knyttet til alder. Det er knyttet til livssituasjoner og livshendelser. De som opplever sosioøkonomiske-, kulturelle- og helsemessige utfordringer er oftere ensomme. Fattige deltar mindre i aktiviteter enn familier med høyere inntekt. Syke har større risiko for å falle ut av jobb og fritidsaktiviteter, og ikke komme inn i aktivitet igjen. Noen opplever skilsmisse og mister kontakt med familie og venner. Vi må ha tilbud til de som faller utenfor i disse livssituasjonene. Her kan og bør frivillig sektor bidra. Det betyr ikke at frivillig sektor skal bygge opp fagmiljøer eller spesialtilbud som er de samme som de offentlige tilbudene. Frivillig sektor skal og bør jobbe med barrierene for deltagelse slik at aktivitetene de driver blir tilgjengelige for så mange som mulig.

Hvem er ensomme?

I undersøkelser gjort av Røde Kors i 2024 viser at en av fem nordmenn føler seg ensomme. Det er unge i alderen 25 - 29 år som føler seg mest ensomme, og at andelen har økt fra 24 prosent i 2023 til 30 prosent i 2024 (se Nedlastbare ressurser - rapporter mm.) Andelen ensomme er høyest i den yngre halvdelen av befolkningen, hvor mer enn hver fjerde nordmann under 40 år oppgir at de er ensomme (18 - 40 år).

De som oppgir å være ensomme, oppgir å være mer ensomme enn vanlig i sommerferien. Frivilligheten spiller en stor rolle med sine sommerferietilbud, som gir mange noe å gjøre i ferien, sammen med andre. Dette er et viktig tiltak i å bekjempe ensomhet, særlig blant barn og unge.

Ungdataundersøkelsen fra samme år, 2024, viser at færre barn og unge (12 - 18 år) følte seg ensomme sammenliknet med tidligere. Samtidig var det ni prosent som oppga at de var "veldig mye plaget av ensomhet". At dette tallet er nesten helt likt antall barn og unge som ikke deltar i fritidsaktiviteter er neppe tilfeldig. Å nå ut til denne gruppen er viktig for å redusere ensomhet.

Eldre ensomme

En annen gruppe som opplever ensomhet i større grad enn gjennomsnittet er eldre. Mange eldre opplever å miste nettverket sitt fordi familie og venner går bort. Dårlig fysikk eller funksjonsnedsettelser kan føre til at de kommer seg sjeldnere ut, og blir isolerte. Frivilligheten bidrar flere steder med besøksvenner og andre tjenester der frivillige oppsøker de eldre, og er sammen med dem som en frivillig tjeneste. Samtidig er det også sånn at vi holder oss friskere lenger nå enn vi gjorde før. Derfor er det viktig å ikke glemme at eldre også kan være en ressurs i frivilligheten og være med å drive ulike tilbud.

Hvor mange som føler seg ensomme varierer fra år til år, og for å følge utviklingen, anbefaler Frivillighet Norge å holde seg oppdatert på ulike undersøkelser fra Røde Kors, Ungdata og andre relevante kilder for å finne de riktige målgruppene for arbeidet med å inkludere flere.

Helseplager og psykiske lidelser

Ensomhet øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, selvmord og demens. Ensomhet kan være like farlig som å røyke, og ensomme mennesker er oftere overvektige og har høyt blodtrykk. I tillegg kommer de psykiske plagene, med økt risiko for angst og depresjon. Det er ikke bevist om det er angst og depresjon som fører til ensomhet, eller ensomhet som fører til økt angst og depresjon. Men helt sikkert er det at deltagelse hjelper både mot ensomhet og angst.

I strategien «Saman mot einsemd 2019 – 2023» nevnes frivillig sektor som et satsningsområde. Selv om mye viktig arbeid mot ensomhet gjøres på politisk og nasjonalt nivå, så er det i lokalsamfunnene tiltakene og aktivitetene drives. Det er i lokalsamfunnene mennesker møtes, og bruker tilbudene. Derfor er det viktig for kommunene å tilrettelegge for lokalt frivillig arbeid. Både politisk og administrativ ledelse må hjelpe til med dette.

Frivillighet og sosial ulikhet

Sosial ulikhet er en måte å beskrive forskjeller mellom ulike grupper mennesker på. Sosial ulikhet kan være forskjeller i lønn og inntekt, forskjeller i tilgang til og bruk av helsetjenester, og forskjeller i deltagelse i samfunnet.

I Norge er de sosiale forskjellene små, men de er økende. Det er et problem. Når flere mennesker faller utenfor på grunn av økonomi, helse eller andre faktorer, svekkes samfunnet. Spesielt utsatte grupper, som barn som lever i fattige familier, flerkulturelle og folk med nedsatt funksjonsevne, har lavere deltagelse enn resten av innbyggerne. Dette gjør at de ikke opplever å ha det samme nettverket rundt seg som andre har. Sosial ulikhet har sammenheng med økonomi som barriere, men også kultur og tilgjengelighet spiller inn.

Økt deltagelse og inkludering er løsningen

Frivilligheten bidrar til å redusere de sosiale forskjellene gjennom å lage åpne og inkluderende aktiviteter og tilbud for alle. Frivilligheten skal være en arena der alle kan delta, uavhengig av økonomi og helse. Økt deltagelse i frivilligheten gir større nettverk, som igjen åpner flere muligheter for deltagerne.

Som kommuneansatt kan du:

• Bruke folkehelseprofilen som faglig støtte i arbeidet ditt med strategier og mål for kommunens arbeid
• Bruke folkehelseprogrammet til å argumentere for mer samarbeid på tvers av sektorer
• Bruke kontakten din med tjenestemottakere til å sette inn konkrete tiltak fra folkehelsemeldingen