Dette begrenser Frivillighetssentralene (2012)

Den 25. oktober publiserte Institutt for samfunnsforskning (ISF) rapporten «Frivillighetssentralen i nærmiljøet: Konkurrent eller katalysator».

Rapportforfatter Håkon Lorentzen tar opp en rekke forhold som bidrar til å begrense de kommunale frivillighetssentralenes muligheter for lokal suksess. Dette gjelder særlig forhold knyttet til økonomi, lokaler, eierskap, forankring, verdifundament og ansattes kompetanse og rolle.

Bekrefter inntrykket

Frivillighet Norge oppfatter at rapporten bekrefter at det er behov for at staten, kommunene og frivilligheten i fellesskap drøfter hvilken rolle frivillighetssentralene skal ha og hvordan de bør videreutvikles. De mange hundre frivillighetssentralene rundt om i landet har et stort uutnyttet potensial som kraftsenter for utvikling av frivilligheten i nærmiljøene.

Fra utlandet er Frivillighet Norge kjent med at frivillighetssentraler bidrar med koordinering av ulike frivillige organisasjoners aktiviteter, bistår organisasjonene med å rekruttere frivillige og medlemmer, tilbyr møtelokaler, kontorplass, veiledning om regnskapsføring og søknadsskriving til de lokale frivillige organisasjonene som har behov for det. Frivillighet Norge oppfatter at mye i den nye rapporten taler for at dette bør være en videre vei for utviklingen også av norske frivillighetssentraler.

Hva sier rapporten?

Rapporten påpeker blant annet at sentralenes funksjon i rommet mellom staten og sivilsamfunnet har vært utydelig og flytende helt siden sentralene så dagens lys på begynnelsen av 90-tallet.

Driften av sentralene finansieres både av statlige og kommunale tilskudd. For frivilligheten lokalt har derfor frivillighetssentralene mange steder blitt sett på som en instans som eies av det offentlige. I slike tilfeller har den lokale frivilligheten i liten grad fått være med å prege utviklingen av «sin» sentral med hensyn til lokale tilpasninger på frivillighetens egne premisser.

Les hele rapporten her

Et annet sted trekkes det i rapporten frem de forventinger som ligger i kommuneforvaltningen, om at frivillighetssentralene skal bidra med å rekruttere frivillige til servicetjenester knyttet til spesielle grupper.

Lorentzen skiller mellom det han kaller for «sosialsentraler» og «nærmiljøsentraler». Mens «sosialsentraler» er brukerorienterte, med forventninger om at sentralen skal gjøre noe for personer med definerte diagnoser eller problemer, vil «nærmiljøsentralene» styrke lokale aktører på deres egne premisser. Mange «sosialsentraler» blir oppfattet som konkurrenter, mens nærmiljøkonseptet, der det fungerer, bidrar til å styrke det lokale foreningslivet ved å tilføre hjelp, service, assistanse og kompetanse til andre frivillige foreninger. Per i dag fungerer majoriteten av sentralene som «sosialsentraler» og det er ikke uvanlig at de som kaller seg for «nærmiljøsentraler» i realiteten fungerer som «sosialsentraler».

- Må utvikles i dialog med frivilligheten

På grunn av den tette koblingen til stat og kommune, sliter mange frivillighetssentraler med å få støtte og anerkjennelse fra lokale frivillige aktører etter oppstart. For å bøte på dette foreslår Lorentzen å utvikle en startpakke for daglige ledere ved etableringen av nye sentraler, uten at han går nærmere inn på hvordan dette bør gjøres.

Frivillighet Norge vil understreke at en slik startpakke i så fall må utvikles av, eller i dialog med frivilligheten selv, og ikke være noe som kommunene eller departementer trer ned over hodene på de lokale frivillige lag og foreningene. Etter vår oppfatning vil dette sikre innholdets legitimitet og at frivillighetssentralene blir organisert på de frivillige organisasjonenes egne premisser. Etter Frivillighet Norges oppfatning ville en veileder utviklet på denne måten også være et godt redskap for fornying og videreutvikling av eksisterende sentraler.

Les hva Frivillighet Norge mener om samhandling mellom offentlig og frivillig sektor her.